Jul i finanskrisa

Juletanker i julenatta nest øverst i Lier

Det er jul, og fra kirkene strømmer kirkemusikk i en salig blanding av julesalmer og julepop. Presten ber oss senke skuldrene, unne oss noen timers ro før vi igjen styrter ut og handler videre. Nå gjelder det å holde hjulene i gang, og penger er det som trengs for å få det til å snurre som smurt.

Det er snakk om milde Jesus og gode Gud, ikke en Herre og Mester som stiller krav. Presten, stakkar, må føle seg langt på vei schizofren når han den ene dagen henter lønna fra en stat som senker prisen på penger, for så dagen etter å stå i kirken og mane til måtehold. - Du skal ikke ha flere Guder enn meg, heter det, men det ser ut som om folk har rydda plass for Mammon også. Og når sant skal sies, har vi jo tre. Om vi altså tar med oss Mammon på kjøpet, får vi en hellig kvartett i stedet for den hellige treenigheten. En fra eller til kan vel ikke bety så mye?

Det gikk så aldeles galt sist gang potten blei rista opp. Finansakrobatene sopte til seg rubbel og bit. Det ble ingenting å spille videre for. Gåsa som la gullegget var fortært. Bankene var tomme. Og alle som i årevis hadde levd høyt på penger fra vanlige folk trygla og ba om at bankhvelvene skulle fylles opp igjen med fellesskapets penger slik at spillet kunne fortsette. Men ingen snakket høyt om egne pensjonsordninger som var så gode at en vanlig arbeidsmann kunne levd godt på en slik i en knapp evighet om helsa hadde holdt og ikke alderen hadde tatt sitt.

Grådighet var dødssynden som fordrev oss fra paradiset. Men da hadde vi i det minste et sted å gå til. Jorda var ikke så dårlig alternativ om vi bare hadde skikka oss vel. Men nå har vi snart gjort på kål på den også. Fra her jeg nå sitter i julenatta nest øverst i Lier, er himmelen et sted ute i tåka, og kanskje vi nå burde gjøre noe mer håndfast enn bare håpe og tro?