Borgerplikt

Ukens petit er ved Truls Hallingstad, pensjonist, Nordal

   ”Slett borger var han. Og for stat som kirke et gagnløst træ.” Denne uhyre negative karakteristikken av en mann legger Henrik Ibsen i prestens munn, i gravtalen fra Peer Gynt.

”Ved kirken bar han høyre hånd i lommen, men hjemme tror jeg nok hans fingre ni fikk slite fullt så hardt som andres ti.” – sier presten. Mannen hadde som ung kappet av seg en finger for å slippe verneplikten. Han slet med sitt og fikk det til, flom og skred knekket ham ikke, men som borger var han slett. Likevel, presten ga ham et varig, godt ettermæle.

   Onkel Fredrik hadde ingen vilje til å delta som borger, begge hans to brødre var med i det politiske liv, i kommunestyre og formannskap. Men det var han som fikk en gate oppkalt etter seg, i Solbergelva, der han bodde og virket for seg og sine de siste tiårene. Familien hadde flyttet mye.

   En gang, som gutt, var jeg med onkel i marka, han reparerte gjerdet der hesten gikk.  Da rev han seg på noe, i høyre tommelfinger, så det blødde. ”Au!” sa han, opplysende, - ”der ødela jeg den siste neglen.” Da først oppdaget jeg at ni fingertupper manglet på hendene hans, bare tommelen som blødde hadde negl. Fingrene hadde i årenes løp kommet inn i hakkelsmaskin eller andre farlige maskiner uten vern. Onkel Fredrik hadde ikke avtjent verneplikt. Det hadde ingen ting med fingertuppene å gjøre. Han ble vraket som soldat fordi han stammet.

   Verneplikten er ikke lenger plikt, den kan enkelt velges bort, visstnok uten å gi noen god grunn. Men nå har forskning på nettopp dette fenomenet bortvelging, gjort forbausende funn. Det er ikke, som en trolig ventet, ungdommen fra den lavere stand, sønner av arbeidere, småbrukere og enslige mødre, som takker ja til å bli soldater i våre våpenarter. Nei, det er sønner i bedrestilte familier, med foreldre som har utdannelse, helst høyere. Ut fra disse funn har en trukket den naturlige slutning at viljen til å verne konge og land kan være knyttet til intelligens og oppdragelse.

   Foreløpig synes det ikke å være noe fokus på det økonomiske aspektet. Det at en også burde spørre seg hvem det er som synes de har råd til å gå ut av jobb, lære, eller studier for å ”tjene” i kongens klær. Kan det ha sammenheng med økonomisk bæreevne nå i forbruksalderen?