Snåsamannens "ukjente onkel"
Ukas petit er skrevet av Thorvald Lerberg
Jeg mente å ha fortrengt alt sammen. Men all skriving og prat om Snåsamannen har fått det fram i bevisstheten igjen. Dessuten er det noe med øynene til rikskjendisen som påkaller et eller annet i erindringen. Det gir meg assosiasjoner til noe som skjedde for 41 år siden, på stedet der jeg da befant meg i livet.
Siste eksamen, muntlig engelsk, ”no more school”. Feiringa startet på ettermiddagen den 16. mai. Vår i lufta, og som sagt -”end of school”. Oppladningen til den 17. var i gang på stedets populære vannhull.
Dette var midt i ”the roaring sixties” med peace and love” i alle kanaler. Akkurat det var nok den utløsende faktor til det som skjedde. Et forsøk på å skape fred og fordragelighet blant oss som var samlet ved utgangsdøra ved stengetid, resulterte i en knyttneve på høyrekjeven som sendte meg rett i murveggen der jeg sank sammen som en sekk. Jeg rakk akkurat å pirke løs deler av jekslene med tungespissen før jeg kjente en ubeskrivelig smerte i ryggen. Samtidig opplevde jeg at den dunkelblå vårnatta lyste opp som om et kraftig lyn hadde slått ned i asfalten like ved der jeg lå. Så ble alt svart. Oppvåkningen skjedde mens jeg støttet av to kamerater ble loset gjennom gatene til dit jeg bodde.
Dagen etter var høyrebeinet uten følelse, men med stokk holdt jeg meg oppreist og kunne på min måte ta del i feiringa av nasjonaldagen.
Ingenting bedra seg utover sommeren. Jeg gikk der og halta, kunne knapt sitte og var dessuten omgitt av smerter som hindret enhver fornuftig tanke i å slippe til. En karriere i militærpolitiet var det bare å glemme. At jeg ikke maktet å konsentrere meg, umuliggjorde planer om studier av noe slag. Den store dannelsesreisen som vi alle hadde drømt om den siste vinteren på gymnaset, kunne jeg bare fortsette å drømme om. Jeg hadde nok med å få satt beina under meg hver morgen.
Legen hadde ikke noe å si. Høyrebeinet var atskillig lengre enn det venstre, men slik hadde det vel alltid vært. Røntgenbildene viste ikke noe galt. Etter hvert ble problemet forskjøvet oppover til mitt eget hode der det ble oppfattet at svaret på gåten lå. Jeg knasket meg gjennom sider i Felleskatalogens utvalg av smertestillende tabletter. Det førte til noen opplevelser som det for mitt vedkommende lå liten bedring i.
Ved juletider var jeg langt nede. I romjula fikk jeg høre om en kar i nabokommunen som helbredet ved håndspåleggelse. Til han reiste jeg på nyttårsaften.
Jeg husker et umalt, værbitt hus på et snødekt tun omgitt av skog. Jeg trampet av meg snøen i vindfanget og banket på døra som hadde messinghåndtak. Kjøkkenet var gammeldags med vedkomfyr, og utslagsvask som vi på mine kanter kalte springen. Rommet var blått. Borte i en sengebenk bak et kjøkkenbord med skuff i enden, satt en eldre mann. Hodet hadde skarpe blå øyne med en six-pence godt trukket ned i panna. Ingenting tydet på at jula ble feiret der i gården.
Vi så på hverandre en stund før han bøyde seg framover bordet og sa: - Du har vondt i ryggen. Da jeg gikk mot han, la han til at et eller annet var ute av stilling. Han fant så fram et vaskevannsfat av sink, skrudde opp krana på springen og lot vannet fosse en stund før han fylte det opp. - Snu deg, sa han . Han vasket hendene grundig før han plasserte dem med håndflatene mot ryggen min. De var kalde, men likevel kjente jeg varmen strømme fra korsryggen og ned i hvert bein.
Han var tydeligvis ikke fornøyd, og sa vi skulle flytte inn i siderommet og gjenta alt der. Rommet hadde opprinnelig vært stue, men var nå fylt med det som den gang var skrap, men som i dag vel hadde fått betegnelsen bondeantikviteter. Alt utsyn gjennom to vinduer var sperret av blåsvarte rullegardiner som var trukket helt ned til gulvet.
Forholdene var bedre der, men han kunne ikke hjelpe meg, bare fortelle at jeg kom til å være uten smerter i tre dager. Så ville alt bli som før. Et eller annet hadde forskjøvet seg i hoftepartiet, og dessuten hadde jeg brudd på ryggsøylen. Det siste var han ikke helt sikker på ettersom han gjennom skjorte og genser hadde sett at jeg manglet blindtarmen. Og det kunne gjøre sykdomsbildet noe uskarpt.
Jeg gikk ut i sprengkulda, helt smertefri og klar til å ta igjen mye av det jeg hadde vært foruten i sju måneder. Etter tre dager var alt ved det gamle, og det skulle gå mer enn et år før jeg oppsøkte en lege, som på grunn av sine uortodokse metoder, var på kollisjonskurs med sine kolleger. Han kunne fortelle at bekkenet var helt ute av stilling og halebenet brukket. Det siste ble fjernet for godt, men det tok flere år å få stabilisert bekkenet. Først da jeg ved egen hjelp fikk manipulert det på plass, festet det seg.
I dag ville jeg aldri kunnet finne tilbake til stedet jeg var nyttårsaften 1968 for mer enn 40 år siden. Men hva skal jeg si om det som skjedde der? Jeg er ydmyk i forhold til tilværelsen. Det er så mye jeg ikke vet. Så jeg lar det være med det.
