Jakten på Judas
Ukas petit er skrevet av Thorvald Lerberg
Påskekrim fra arbeidslivet
Siden midten av 80 tallet har arbeidsgiver jevnlig invitert meg til å delta i arbeidsmiljøundersøkelser. Undersøkelsene har vært anonyme, bare antall deltakere blir registrert.
Trivsel på jobben er viktig. Du skal trives for å produsere eller levere, som vi ofte sier i dag. Med liv og lyst skal du tjene ditt brød. Det har blitt en hel industri å finne ut hvordan forholdene er på arbeidsplassen og deretter ved hjelp av innkomne data maksimere trivselen.
Det gjelder å avsløre hvordan det er på den jobben du går til fem dager i uka. Arbeidet skal ikke bare gi penger til å opprettholde en viss livsstandard. Nei, det skal være lystbetont og gi mening. Det er nesten så det er en straff å måtte ta ferie.
Arbeidsplassen er en sosial arena der forholdene menneskene i mellom kan bli mer vesentlig enn produktet som ligger igjen etter arbeidstid. Når arbeidet blir meningsløst, og du har en følelse av å produsere ingenting, kanaliseres oppspart energi annetstedshen. Slikt merkes på topplanet. Ut fra produktivitetshensyn har sjefen alltid behov for finne ut hva som egentlig foregår ute i bedriften. Ofte er det i arbeidsstokken et eller annet som gnager og som undergraver trivselen. Det gjelder å finne muldvarpen eller forholdene som gjør at vi tilsynelatende ikke har det så godt med hverandre.
Tiden kan da være inne for en arbeidsmiljøundersøkelse. Bak den står et firma med kompetanse i organisasjonsutvikling. Spørsmålene er gjerne graderte fra èn til ti, der ti er maks. Undersøkelsene er anonyme og dermed kan du ikke bli stilt til ansvar for noe som helst av det du svarer, og ingen skal kunne finne ut om akkurat du har svart eller ikke. Ut fra mitt ståsted i bedriften synes jeg det er naturlig å legge all skyld på ledelsen hvis noe skal kritiseres. Med ledelse følger nemlig også et overordna ansvar.
I en undersøkelse for flere år siden ga jeg tilbakemeldinger som vel måtte få alle røde varsellamper på sjefskontoret til å blinke. Som sjef ville jeg ikke følt meg helt trygg på personalrommet hvis jeg visste at det blant matpakkespiserne der fantes noen med så bisarre meninger som jeg hadde tilkjennegitt.
Jeg kan ikke med min beste vilje se at testene har resultert i noe positivt for produktutviklingen der jeg nå arbeider, men jeg vil med nebb og klør forsvare andres rett til å mene det motsatte.
Det verste med arbeidsmiljøundersøkelsene er anonymiteten. Den signaliserer at det skal være farlig å si sin mening i full offentlighet. En oppegående fagforening er stedet der kritikk fra gulvet fritt kan komme fram og formidles videre til ledelsen. I medarbeidersamtaler bør du uten fare for represalier av noe slag kunne gi uttrykk for hva du mener om arbeidsplassen din. En leder som sørger for demokratiske strukturer i organisasjonen overflødiggjør samtidig alle former for arbeidsmiljøundersøkelser pådyttet utenfra der deltakerne under dekke av anonymitet nærmest kan si hva som helst.
Hvis du i dag kommer med kritikk, risikerer du å få den lett komiske betegnelsen ”sutrer”; en betegnelse oppfunnet av høyt betalte motivatorer som fra slutten av 80-tallet gjorde seg rike på å fortelle oss gjennom slagord og reklamespråk at det ikke handler om hvordan du har det, men mer om hvordan du tar det.
Nå er det antakelig ikke noen arbeidsgiver gitt å kunne skape fullstendig harmoni og trivsel blant sine ansatte Selv ikke Jesus var i stand til det i den flokken han var satt til å lede. Jeg har ofte lurt på hvorfor Judas gjorde det han gjorde. Jeg tviler på om Skriften gir oss den hele og fulle sannheten. Vi bør spørre oss hvilke feil og mangler det var i arbeidsmiljøet som fikk han til å medvirke så sterkt til å få tatt sjefen av dage.