Vekkelse og julehandel

- Jeg så og sugde til meg det som rullet på TV-skjermen og lærte, blant annet, at en Epson-skriver er programmert til å slå av seg etter x-antall utskrifter, skriver Elin Fauske i ukens petit.

Jeg sitter foran peisen og kjenner meg nummen. Ute lyser julebelysningen til naboen og sender et gyllent skjær over hvitrimede trær. Vinderkulda ligger blå over Lierdalen og julesanger siver ut fra radioen. Jeg skulle ha handlet julepresanger denne uka, men handlenerven er nummen. Det er ikke kuldas skyld, men en sakte forståelse av at jeg i en alder av 42 har blitt skikkelig lurt.
På en helt vanlig tirsdagskveld flikket jeg på fjernkontrollen etter nyheter og dumpet innom NRK2. Det som begynte som et interessant program ble etter hvert en hakeslippende vekkelsesopplevelse hvor jeg innså at min virkelighetsoppfattelse var en løgn!
I mer enn 30 år har jeg tenkt miljøvern i alt fra matinnkjøp, transport, gjenbruk og reparasjon. Jeg har trålet loppemarkeder, fylt blekkpatroner, og fått elektriske artikler reparert til blodpris. Hele tiden i den tro at mitt bidrag var med på den store bevegelsen av globalt miljøansvar for kommende generasjoner. Men i løpet noen sene timer en helt vanlig tirsdagskveld innser jeg at jeg var lurt til å tro at vi var sammen om miljøvern. Lurt til å tro at produsentene gjorde så godt de kunne for å produsere alt fra nylonstrømper, lyspærer og skrivere med en god kvalitet til en lav pris. Det var inntil jeg så dokumentaren Garantert kort levetid (Pyramids of Waste). I denne dokumentaren ble jeg vist hvordan produsenter gjennom tidene har planlagt redusert levetiden på produkter for å øke forbruket. I dokumentaren ble vi vist hvordan produsenter helt bevisst har ignorert vårt globale miljøansvar og kun tenkt egen kortvarig profitt.

Jeg ble vitne til bevisst miljøkriminalitet som siver langt inn i min egen lommebok.
I dokumentaren lærte jeg at i en virkelighet i nær fortid var lyspærene lagt slik at de varte i mer enn 100 år. I den samme nære fortiden var tynne nylonstrømper nærmest umulig å slite ut. De var sterke nok til å taue en bil! Men allerede i 1920-årene inngikk bl.a. Philips og Osram en allianse der de gjorde avtaler om at lyspærer skulle ha en levetid på ca. 1000 timer, selv om de første lyspærene fra 1880-årene varte hele 1500 timer. Lyspæras levetid ble redusert for å opprettholde etterspørselen. Produsenter som nektet å lage en dårlig lyspære ble bøtelagt av Osram og Philips.

Jeg så og sugde til meg det som rullet på TV skjermen, og lærte blant annet at en Epson-skriver er programmert til å slå seg av etter x-antal utskrifter. Produktet har en innebygd chip som gjør printeren ubrukelig etter et forhåndsbestemt antall utskrifter. I programmet repareres skriveren ved å laste ned et russisk piratprogram som stiller “utskriftkvoten” tilbake til 0.

Det er ikke bare strømpebukser, lyspærer og skrivere som er designet for å ha begrenset levetid. For å opprettholde en stadig økende økonomi er det meste av det vi omgir oss med av produkter beregnet å bli byttet ut innen kort tid. Dette visste jeg. Jeg visste at markedsføring skal få oss til å kjenne behov for fornyelse. Men at produktene ble utstyrt med en utspekulert ”destroy” knapp som den overnevnte chippen, er overraskende og grenser opp mot kriminalitet.

I min nyervervede nummenhet går jeg ut og sager ved i garasjen. Gode, solide furustokker uten innebygde chip eller svake elektriske ledd. Med en god flamme på peisen og en varm kopp te har jeg satt meg ned for å gjøre julehandel: nettjulehandel. Ingen elektriske eller elektronisk julegaver under treet. Ingen lyspærer. Ingen skriver, I-pod eller Play Station 3. Ingenting som kan ha en innebygd ødeleggelsesfunksjon. I år blir det gavekort på bløte pakker på alle!

Her kan du se dolumentaren: www.nrk.no/nett-tv/klipp/688543/