OM Å VÆRE REDD

I forbindelse med at jeg skrev i Liernett om at det var dumt å flytte legevakta fra Lierbyen til Drammen, så har den forhenværende ordføreren i Lier, Ulla Nævestad, kommet med en kommentar til meg.

Og det lyser lang vei at hun er redd, redd for sitt omdømme på grunn av denne dumme saken. For når hun sier, at det ikke var henne som kom med forslaget, men at hun frontet det, så er det akkurat det samme som at det var hun som kom med dette vanvittige forslaget.

            For det hele gikk ut på to ting: For det første, så ville man spare noen kroner ved å overføre legevakta fra Lierbyen til Drammen. For det andre, så ville man følge den trenden som er i tiden, ved å slå sammen enheter sammen med andre i sitt nærområde, det vil si fylket, det er jo blitt så moderne. Men det var en tin de glemte i sin iver etter å ha fått dette forslaget igjennom både kommunestyre og formannskap, og det var og ta en kritisk vurdering av dette forslaget, det ble ikke gjort etter det jeg kjenner til.

            I dag, så snakker man om sikkerhet for alle i vårt land, og et av de elementene i dette med sikkerhet, er at man skal kunne unngå og vente i mange timer på behandling på en legevakt slik som Torger forteller om i sitt svar på Facebook. Jeg leste akkurat om den man fra Bulgaria, som det viste seg hadde diabetes, noe ikke en gang slektningene hans her i Norge, visste om. Han fikk et sterkt anfall, og de måtte dra i full fart til Legevakta i Haugesund, hvor han ble avvist. To timer senere så var han død. Dette kan også skje her hos oss, på grunn av, som jeg har sagt før, for stor pågang på legevakta i Drammen, med for få ansatte til å gjøre en skikkelig jobb. Så når hun til meg sa at hun ville ta det opp med ledelsen på legevakta i Drammen, de forholden som jeg beskrev den gangen, så hjelper det absolutt ingenting, fordi når det er et knesatt prinsipp hvor mange ansatte det skal være på legevakta til en hver tid, dag eller natt, hverdag som helg, da hjelper det lite å kjefte på ledelsen eller de ansatte. For de ansatte gjør så godt de kan under de rådende omstendigheter som de må jobbe under. Da er det mye bedre og gå ut offentlig og innrømme at man har gjort en feil. Men det er kanskje for mye for langt, eller hva?