Sylling -Skaret/retur

For en tid siden var jeg innom et antikvariat i Gamla Stan i Stockholm. Der fant jeg et gammelt xylografi av Svangstrandveien.Veien er et fremragede stykke ingeniørkunst og bygd etter datidens mest moderne prinsipper.

 - La veien gå hvorhen den vil, skrev Ibsen for omtrent 150 år siden. Med striden om veisystemet i Ytre Lier friskt i minnet, ville et slikt forslag vakt bestyrtelse eller lettelse, alt etter som,  hvis det hadde kommet opp i kommunestyret. Men Ibsen var dikter. Han kunne si omtrent hva han ville og påberope seg dikterisk immunitet. Kanskje var det han sa og vi synger, et uttrykk for hvordan veier ble anlagt inntil midten av 1800 tallet.

Veiene gikk  stort sett den korteste strekningen mellom to punkter uten særlig hensyn til framkommelighet eller komfort. Den gikk hvor den ville. Det nye kom omtrent i 1850 og innebar at nå skulle veien legges der det var lett å komme fram.

På den tida var ikke veinettet i Norge særlig utbygd. Vi hadde kongeveiene, som først og fremst var ment å skulle få tingmennene til tings og folk flest til kirken. Dessuten trengte et postvesen i rask vekst
bedre veier. Nye handelslover fikk fart på handelen, og varene måtte fra sted til sted.

I 1852 sa ordfører i Lier res. kap. Maurits Tønnesen at det var bedre å reise 9 mil på fire timer en fire mil på ni timer og signaliserte dermed at tid er penger. Og det på en tid da pengene kom for full fart inn som dynamoen i samfunnsutviklingen.

Derfor ble det i 1853 påbegynt en ny ferdselsvei gjennom bygda fra Skaret til Enger. Og fire år senere var veien ferdig helt til Heggsbro. Det var i første rekke Drammen handelsforening som presset på for å få lettere tilgang til markeder i Opplandene, og som derfor også påtok seg en stor del av finansieringen. Det ble en elegant vei og svært moderne etter datidens forhold, bygd etter prinsipper brukt i Alpene, er det blitt meg fortalt. Derfor beskrives den da også i Liers historie bind 5 som Svangstrandchausseen. Veien går i naturskjønne omgivelse.

Jeg havner ofte i grøfta, og det er få grøftekanter jeg kjenner bedre enn dem langs veien Enger Skaret. Der har jeg beundret ingeniørkunsten og håndverket som ligger bak fundamenteringen og steinmurene som fortsatt kan skimtes gjennom tett lauvverk.

Det sies at det var tyske vievbyggere som utførte arbeidet, og at de skal ha brukt en teknikk som gjorde at veien har holdt seg godt helt opp til vår tid. Selvfølgelig har veien siden den gang blitt utbedret og lagt om flere steder, og mange ganger har jeg lurt på om jeg er på rett vei når jeg har lett etter restene etter det opprinnelige veilegemet.

Jeg håper bildene nedenfor kan vekke litt nysgjerrighet blant leserne for den denne veistrekningen på ca. 13 kilometer.

Og lesere som måtte sitte inne med utfyllende informasjon,  oppfordres sterkt til å dele den med de øvrige av Liernetts lesere.

God tur!

Dette litografiet avfotograferte jeg på Bygdetunet 1. oktober. Åasmund Lyhus fortalte meg da at det sammen med en del andre litografier, ble gitt ut av Lyche i Drammen i 1863. Vi ser lite til veien som denne artikkelen handler om, men vi ser et dampskip på vei sydover mot øyene i Holsfjorden, som vel ikke er helt riktig plassert. Spørsmålet er hvilket dampskip det er?
D/S Kong Halfdan ble hugget opp så tidlig som i 1854, og det er tvilsomt om det noen gang var så langt syd som Holsfjorden.
Det kan være D/S Sigurd Syr som kom på vannet i 1854 og gikk i flere år som vare –og passasjerbåt på fjorden. Den endte sine dager i en bukt på Nakkerud. I 1862 ble D/S Anna Colbjørnsen satt i trafikk på Storelva. Skipet var sertifisert for 240 passasjerer og var også i trafikk rundt på fjorden. Båten var på 75 bruttotonn og kom altså på vannet året før litografiet ovenfor ble publisert.