Ukas petit - Mysteriet Hamsun av Thorvald Lerberg
Løste han selv gåten i Drammen?
Før i verden var utmarka bundet sammen i et nettverk av stier. Folk hadde ærend på skogen. Skogen var et sted for matauk og enkel næringsvirksomhet. Den var fylt av myter og sagn og ga fortidas mennesker åndelig føde som satte tankene i gang og skapte en forestillingsverden utover det reint jordnære. Skogen var vevd sammen med folks liv. Folk brukte skogen seint og tidlig, - og til alle årstider. Stien var ikke alltid den korteste veien, men den raskeste.
Gjennom århundrer hadde folk tilegnet seg en erfaring som gjorde det lett å finne den beste veien til fots. I dag er mange stier borte; bare her og der viser fordypninger i humuslaget at det en gang har gått en sti der. Men stien sitter igjen i menneskenes sinn. Den er metaforen når du vil foreta vandringer i eget sinn. Den er veien du bruker når du orienterer deg i fortida, og den fører fram til steder du minnes med aller største glede, enten den går under tunge graner med solflekker i fine mønster på bleika barnåler, eller gjennom frodig gress på en åker av sommerblomster der gresshoppespill skaper liv i en døsig sensommerdag.
Det er hundre og femti år siden Knut Hamsun ble født. I følge han selv skulle han i det store og hele vært glemt nå. Så langt i fra, han feires, om enn med en litt bitter smak. Stien står sentralt i hans verk.
I ”Markens grøde er det den Isak bruker når han bokstavelig talt tar oss med inn i verket. I ”På gjengrodde stier” setter Hamsun til side hele den smertefulle prosessen han hadde vært gjennom siden krigens slutt i ’45. På overtid prosederer han sin sak på en måte som går i blodet på leserne. Liksom kvinnen reddet Ibsens Peer Gynt fra evig fortapelse, skulle det være en kvinne som førte Hamsun dit.
I 1909 reiser han innom Lier på bryllupsreise med henne som en periode var Norges mest forhatte kvinne.
Da makthaverne i nabolandet mot øst var i ferd med å likvidere hundretusener av selvstendige bønder, og kapitalismen i Vesten viste sitt sanne ansikt ved å gjøre folk til gjeldslaver på en måte som vi først har sett maken til i vår tid, skrev han om gleden ved å ha noen tønner jord og ei ku. Han latterliggjør tidens grådighet og lar August, en Hamsun-figur med trekk som kan spores i dagens milliardærer, gå til grunne i en saueflokk fordi han ikke kunne få nok av noe.
Det var om slikt han skrev seg opp til å bli en av Norges mest populære menn - og blant de rikeste. Alle leste Hamsun, han var populær hos høy og lav. Kort sagt, han var en av alle. Med drøyt to hundre dagers dårlig skolegang, totalt blottet for all borgerlig kulturpåvirkning, og med en oppvekst der drømmen og håpet var eneste gleden, skrev han seg inn i folks hjerter på en måte som fikk Molotov til å forferdes når han fra bråkjekke norske politikere etter krigen fikk høre hvilken skjebne som var tiltenkt dikteren. Han var datidens Røkke, bare mer sjenerøs, mer sjarmerende, og han trengte aldri skjele til egen pengebinge når han ønsket folks gunst.
Så hvordan kunne det gå så galt? - Kast børsa og gå hjem, skrev han i april 1940. I ettertid et landsforræderi godt som noe. Nekrologen over Adolf Hitler i mai 1945 var et trekk fra sjakk til matt i nederlagets time.
Det er lett å gå seg vill i Hamsuns verden og akkurat nå er jeg der, svært ambivalent til veien videre. Jeg sitter fast i kjerr, klung og krattskog, stien er borte.
”Kratskog” heter forresten den så vidt jeg vet eneste novellesamlingen fra Hamsuns hånd. En av historiene i den foregår i Drammen der han var innom på sin berømte foredragsturne på slutten av 1800-tallet.
Jeg-personen tar seg jobb som konferansier på et omreisende menasjeri. Han skriver en tekst til eget bruk når dyrene presenteres. Teksten vekker begeistring. Ja, den tar oppmerksomheten bort fra de ville beista på scenen, og direktøren vil ansette jeg-personenn på flekken. - Teksten hadde på uforklarlig vis grepet ham mer enn nogen preken. Jeg-personen avslår, men får ikke beholde teksten. I det han med 8 kroner i lomma går for å ta toget til Christiania, sier han: - Ha, der kan De se. Det er litteraturens magt over sindene!
