Petit

Ukas petit er skrevet av Thorvald Lerberg

Et fyndord av John Lennon fikk meg til å koble en opplevelse med tidligere erfaring.

Før i tida brukte vi å reise for å høre på fugger’n på disse tider av året. Ikke noen søndagstur, men en reise sånn etter arbeidstid. Vi var gjerne seks i Anglia'n, fire baki, to foran og far ved rattet.

Skogen stod tett inntil byen, og det tok ikke lang tid å komme ut blant furutrær og råtten snø. Vi stoppa ved et måsaberg der tømmerlunnene lå nybarka og klare for å bli slått ut i den strie elva når brøtningen kom en gang i slutten av mai. Far satte seg på en av stokkene mens vi unga forsvant bort til nærmeste bekk

Vannet var annerledes her enn det som disiplinert og skimrende av olje og gatestøv rant utafor i rennesteinen i gata der vi bodde. I vårløsningen og regnvær hadde vi båtrace med fyrstikker der, og vi fulgte spent pinnenes ferd mot nærmeste rist der de forsvant med vannet under brosteinen.

Ute i naturen fantes ikke fyrstikker til slikt bruk. Men ettersom hver i sær var utstyrt med foldekniv eller tollekniv, og gjerne begge deler, vabbet vi i blautsnøen bort til nærmeste barkkledde furulegg og flekket av barkstykker som vi så spikket passende farkoster av. Alle ble satt på vannet samtidig fra samme sted.

Vi fulgte etter. Snublende i isvannet og blaute til skinnet dyttet vi barkbitene ut fra bakevjer og løftet dem over kvist og kvas som hindret dem i å flyte videre mot målet. Vi hørte aldri fugger’n bare far som plystret når det var på tide å dra. Han hadde hørt måltrosten, sa han. Langt innpå, altså i det fjerne. Her om dagen hadde jeg et ærend sør i bygda, og da jeg passerte brua på Gullhaug, tok jeg en avstikker nedom Fuglereservatet i nærheten. Lierelva fløt flomstor, stri og gulbrun.
- Aldeles for stor for både fyrstikker og barkbåter, tenkte jeg nærmest instinktivt. Heller ikke fantes det små vårbekker som kunne gjenskape spenningen ved å se små trestykker drive med strømmen i skarp konkurranse om å komme først til mål.

Men jeg stoppet opp et øyeblikk og hørte noen viper fløyte der ute hvor isen møtte åpent vann. Nærmere stranda satt en skarv med vingene til tørk, og noen travle laksender var på vei ut deltaet. - Dette hadde jeg gått glipp av i tidlig barndom, tenkte jeg.

Jeg kom på noe John Lennon hadde sagt. ”Life is what happens to you when you’re making other plans” - or was it the other way round?