Holiday on Ice

You never Walk Alone.

Holsfjordsisen er lumsk. Det fikk jeg høre første vinteren jeg bodde i Sylling. - Når den endelige legger seg, er det gjerne ikke før i slutten av februar, begynnelsen av mars, sa folk.

Jeg har mange gode opplevelser fra isen både på Nordfjorden og Steinsfjorden. Vi pilka, hadde ispil som vi hogde hull i isen med og dessuten pilkestikke med pilk på snøret. Andre ganger brukte vi spark og for utover til iskanten der den svarte elva rant ut i fjorden. Nå skulle jeg på ski på Holsfjorden og gled sakte ned skråning mot Savangstand og ut på isen.

Snøen lå djup og skjulte eventuelle råker , så jeg fant det tryggest å tråkke ei løype langsmed land. Ikke en sjel hadde vært på isen før meg, men jeg var ikke alene. Få meter fra land gikk et formidabelt dyretråkk, som viste at det ikke så langt borte måtte befinne seg en god del elg, rådyr og en og annen hjort. Og gaupe. Den laget sine egne tråkk, og et av dem krysset fjorden over mot Øverskoglandet.

Jeg kom til å tenke på ”Mjøsisen” der jeg gikk. Hauk Aabels uforglemmelige gjenfortelling av Chr. Kroghs beretning om den gang han på brånende is ble fraktet over fra Hamar til landet på den andre siden. Jeg husket plutselig biter fra fortelingen og også hvor jeg hadde dem fra. Bruddstykkene kom fra de gamle rundt kortbordet i den leiligheten der jeg langt på vei vokste opp.

Med kortene tett til brystet og varm toddi eller Silver White i glassene, ga de fire eller seks spillerne tilkjenne overfor sine respektive makkere hvordan situasjonen var. Situasjonsbeskrivelsen ble gjerne etterfulgt av at en av deltakerne ved bordet kom med noe litterært som satte de andre i god stemning, som f.eks: - Han satt på en omvendt, fraspent slede. Dette ble fulgt opp av en annen med: - Mjøsa djup? Så kvitterte tredjemann med.: - Der har dom itte fønni bånn. Dermed klasket gjerne en triumferende vinner kortene i bordplata.Jeg kom på at Holsjorden var ca 330 meter på sitt djupest. Så gynget kvelden videre.

Ei god hand eller dårlig hand, alt etter som, ble gjerne antydet ved at innehaveren kom med et kjent sitat, helst fra Ibsen. Noe i "Prestens tale ved graven" fra "Peer Gynt" kunne bety både det ene og det andre, skjønte jeg. Best husker jeg den intense stillheten mellom hvert utspill.

På kjøkkenet satt damene, bare påkalt hver gang det var nødvendig med varmere vann til toddien. Det var alltid snakk om et slag kort, og mellom slagene var det røykepause. Fredriksen grov djupt i tobakkspungen for å få fylt den vesle snadda si. Sandkongen tok en pris snus. Bestefar fyrte opp Friscoen, tok et par drag, knep av gloa og putta røyken tilbake i pakka.

Så var det slutt. På vei ut gjennom kjøkkenet hadde alle noen vennlige ord til damene, som i anledning avskjeden lot strikkepinner og heklenåler hvile. Litt seinere hørte jeg bestefar gjennom veggen: - Så sovnar eg sælt når det nattas. Sikkert et sitat fra noe jeg aldri helt fikk med meg.

Siste vinterdagen. Sola hadde trukket et slør over seg selv slik den pleier en vårlig ettermidag før snøen har begynt å tine.