Ukas petit

-er skrevet av Thorvald Lerberg

Snøen som falt i fjor?

Vi har svaret

-Det er intet i verden så stille som sne. - Tale om heimsleg -snø og granskog. - Skriv ikke pene vers om fallende snø…… You name it, sitatene er mange.

Fra gammelt av har snø vært brukt som resonansebunn for menneskers tolkning av tilværelsen. I dag er snøen blitt en vare som skal bidra til å støtte opp om handelsnæringen som ønsker å gjøre oss til enda større konsumenter. Snø er blitt en knapphetsressurs, den har fått en markedspris.

Det er så du får lyst til å kjøpe en fire-fem frysere og hente hjem snø fra et lokalt kuldehøl og gjøre klar for neste års salg av fjorårsnø som innen den tid kanskje er blitt børsnotert.

Vi har nettopp hatt skifestival i Drammen på snø som hadde falt andre steder enn i byen. Det sies at det satses på gjenbruk. Tenk, gjenbruk av snø. Jeg vet ikke hvor det ble av snøen som i noen timer dekket Drammen sentrum, men det ryktes at den skulle til Oslo, grå og ekkel, ispedd skismøring, svette, spytt og slim. Dessuten en og annen sigarettsniep fra publikum som i et stort antall satt ringside med ølglasset og røyken og viste entusiasme for idrettsjentene og gutta.

Det er som gladiatorkampene i Roma. Der sloss gladiatorene mot seg selv, ville dyr og slaver. I Drammen jager muskelbuntene i halseløs konkurranse rundt i ei løype som vel mest ligner  en sirkusmanesje, for så etterpå å bli intervjuet av en overentusiastisk reporter som med skrik og skrål prøver å etterligne radiolegendene som skapte mediehistorie med dårlig utstyr langt inne i marka under nedsnødde graner.

Det vi ser i dag er en etterligning, en dårlig kopi, et tjuveri. Forretningsstanden har kynisk tatt noen av våre beste identitetsmerker og slått mynt på dem. Slik Disney gjorde da han grabbet til seg eventyrene og Mc Donalds  barnegebursdagene. For kammertonen i dette spillet ligger i støyen fra kassaapparatene og suset fra ølkranene.

I Roma satt senatorene på framskutte plasser på Colosseum. På Bragernes torv hadde de mest prominente svingt seg opp på takterrassene. Kanskje skrellet noen av dem en appelsin og puttet skallet tilbake i sekken de for anledningen burde hatt med seg, og der det forresten også burde ligget ei termosflaske med kakao. Jeg tror ikke det. Jeg tror vel heller det vanket champagne og kanapeer bak glassdørene der oppe i høyden, og at praten der   dreide seg om siste utenlandstur til varmere strøk, langt vekk fra lissomvinter og tøvær.

Barna er en ikke uvesentlig de av arrangementet, de som skal føre skittradisjonen videre. Det greier seg med et par stavtak for de små som knapt vet hva de har under føttene eller får tredd inn på hendene. Men hva gjør vel det bare digitalpressa får tatt noen tusen bilder, ett av dem må vel kunne gjenspeile ekte skiglede og kunne brukes i papirutgaven påfølgende dag.

Jeg snører min sekk………..