På sporet av virkeligheten

Billedreportasje med uklar forbindelse til teksten. Lørdag 1. november om kvelden forsvant artikkelen som følger fra lap-toppen min. I går dukket den opp igjen fra maskinens underbevissthet. Den hadde blitt lageret all-right, men hadde maskinen også forstått innholdet og spilt meg et puss?

 
Jeg gikk en tur på stien og søkte…………..

Eller er det ikke lenger slik?  Lørdagens skogtur var i hvert fall litt annerledes. Jeg har fått i- pod. En liten dings til å ha i brystlomma med høretelefoner som kan brukes overalt uten å forstyrre omgivelsene.

Etter flerfoldige forsøk og ukers funderinger hadde jeg greid å laste ned "On the Road" av beat- skribenten Jack Kerouac og ville ha han på øret mens jeg gikk inn til Asdøltjern for å sjekke isen.

Første november og snø på marka, isende vind fra fjorden og nydelig solskinn. Jeg fikk ikke med meg de første sidene i boka fordi jeg ble avsporet av en tanke som en tid trengte all oppmerksomhet. Er det ikke slik at lyset i teorien har samme intensitet to dager i året?

Femtito dager til vintersolverv. Teoretisk sett ville jeg kunne oppleve de samme lysforholdene i midten av februar. Da ville sola ha samme posisjon i forhold til jorda som nå. Og mens jeg subbet i nysnøen iført hærens feltstøvler, fikk jeg signaler fra oppsamlet erfaring om at jeg i tid befant meg godt over midtvinters, med jula vel overstått og påsken for døra. Tida da gullet ligg på snjo, som dikteren sier, skyggene er mer enn blå i kuldehøla og lukten av anis river i nesa fra myrene der grunnvannet er svarte kulper mellom svulmende snøformasjoner. Slik det var nå.

Og samtidig med dette sinnsbedraget i hodet hadde jeg Jack Kerouac i ørene, på veien et eller annet sted i USA der han hora og drakk sammen med lasaroner, hobos og reint ut gærninger. Boka var ikke et tilfeldig valg fra min side.

Fra elever får jeg en kontinuerlig strøm av tekster. Det meste er sånn på det jevne, skrevet i ulyst og under tvang. Så hender det at det dukker opp noe som skiller seg ut, som griper tak og får deg til å føle glede ved rettinga. Jeg hadde fått en slik, og fra et sted jeg minst hadde ventet det.

Teksten var spenstig, hardkokt, nøktern og fri for alle slags skildringer og tillærte knep, ikke ulik den som raspet i øregangene mine nå. Den kommuniserte, og jeg leste den to ganger inni meg, printet den ut og leste den høyt med tilpasset røst. Jo, det var noe der, et ekko fra beat-litteraturen.

Det hender at jeg gjør akkurat det. Leser en tekst høyt inn på bånd og riktig koser meg med den. Engang jeg hadde en forlagsmann på besøk i stua, lurte jeg meg til å trykke ned knappen på kassettspilleren der jeg hadde lagt inn en tapet kopi av et elevarbeid forfattet av en øverskauing. Gutten var ikke skolens premieelev,, men ordene fra kassettspilleren fikk i hvert fall den litteraturinteresserte gjesten til å lytte. Han ville ha historien, bruke den til noe, egnet seg ypperlig i radioen, mente han. Jo, selvfølgelig skulle jeg ordne det, maskinskrive, lese på nytt osv. Så ble kassetten borte, så leverte jeg tilbake stilboka som forsvant. Og så var et stykke litteratur tapt for alltid.
Nå hadde jeg enn annen historie jeg ikke ble ferdig med. Og jeg hadde tatt utskrift.

I dag skal vi lærere helst motta innleveringer på data og rette på skjerm. Ikke sjelden forsvinner tekstene som dogg for sola. Til tross for dagens informasjonsflod som demmes opp på ulike måter og etter hvert blir til vår kollektive hukommelse, er det fare for at folk i framtida vil få vite lite om oss. Mye ser rett og slett ut til å fordampe fra magasinene. Mine dataopptegnelser fra 90-tallet er for lengst borte. Her om dagen kastet jeg et hundretalls disketter. Og hard-discen fra -97 lar seg ikke åpne.

I tillegg til i-poden i jakkelomma hang fotoapparatet rundt halsen min. Før jeg var framme ved Asdøltjern inneholdt minnekortet flere bilder enn en ivrig amatørfotograf tok i løpet av et år før i tida.

Da jeg på ettermiddagen kom hjem og fikk hengt fra meg i-pod og kamera, senket endelig  roen seg. Et øyeblikk var jeg i villrede om hvor jeg hadde vært og når jeg hadde vært der. Hvor var virkeligheten – om den i det hele tatt fantes? Jeg åpnet bildene på lap-toppen og skjønt ikke helt hva de hadde med min lørdagstur  å gjøre.

God helg!