Varsleren
Karin Fossum skriver igjen
For oss som bor i Karin Fossumland setter det en ekstra spiss på leseropplevelsen at hun gjerne legger fortellingene sine til hjemlandet Lier. Vi kjenner oss igjen. Karin har vært ute i terrenget sammen med oss og lagt det hun så ut i bøkene sine, og det meste ligger kan hende ikke lenger unna enn en rusletur fra der vi sitter til daglig og glaner ut av vinduet.
"Varselen" er Fossums tiende bok med overbetjent Konrad Sejer Det er så mye mer enn geografiske steder som gir oss en dèja- vu fornemmelse når vi leser boka. Menneskene f. eks, er de vi møter med bæreposene på Sparbutikken, eller som vi ser vaske bilen på lørdags formiddagen. Hverdagsmenneskene, anonymiserte og trivielle som stort sett bestreber seg på at skjebnen ikke skal velte inn og snu alt opp ned. Men det er akkurat det som ofte skjer hos Karin Fossum. Det er folk flest hun føler seg solidarisk med, skildrer på en helt uovertruffen måte og med et språk tilpasset omgivelsene.
Ugjerningene blir begått av outsideren. Han som ikke er faset inn i det konforme mønstret samfunnet er bygd opp etter, men som ved sine bisarre påfunn skaker omgivelsene på måte som gjør at ingen ting blir som før. Karin Fossum legger gjerne noe dagsaktuelt inn i valg av tema, et strøk av samfunnskritikk hvis man velger å se det slik.
Denne gangen dreier det seg om en 17 årig gutt, nærmest glemt, med en mor, som hvis hun noen gang har hatt et fnugg av morsfølelse, har tatt livet av den i en etter hvert evig rus. Det fins ikke noe annet enn svart elendighet i mor – sønn forholdet.
Alene, tilsynelatende utstøtt av alle unntatt en syklig bestefar, setter han i scene et spill som sender slike sjokkbølger gjennom både den ene og den andre at det til slutt preger hele samfunnet rundt han.
Karin langt på vei konstruerer bøkene sine. Ved hjelp av erfaring, intuisjon og detaljmangfold skaper hun troverdige og levende personer som vokser i leserens sinn ettersom handlingen skrider fram. Boka kan sees som psykologisk analyse av hva som kan skje når et menneske nektes forutsetning for et anstendig liv.
Boka tar tak i oss, og for å bruke en floskel: Vi må bare lese videre.
Mot slutten skrus tempoet opp. Guttens enkle, morbide påfunn gir livet hans retning. Det skal så lite til. Men en bestialsk tragedie setter et punktum for virksomheten. Slutten er noe åpen. kanskje et tegn på at Sejer er blitt ti år eldre siden ”Evas øye” kom i 1995? Det som skjer vekker i hvert fall ettertanke, og ved å gå boka enda nøyere etter i sømmene fins vel det fulle svaret der, eller………………..? Jeg er i hvert fall ikke helt ferdig etter å ha lest siste side.
.jpg)
