50 (per)cent - it’s good to slæp off
Ukas petit
Jeg jobber halvt, bare 50%. Etter 36 år i skolen gikk jeg til arbeidsgiver og sa jeg var lite motivert. Jeg mumlet noe om at jeg ville ta litt mer tak i Liernett. Etter egen vurdering var jeg ikke sjuk, men det gjorde meg vondt å se kolleger bli sjukemeldte i kortere og lengre tid uten at jeg på noen måte kunne oppdage at de hadde noen synlige skavanker. Kanskje det var noe med arbeidssituasjonen?
Arbeidsgiver så knapt opp, og jeg kunne ikke helt utelukke at han i øyeblikket ikke var innom tanken om at:
- Der forsvinner langt på vei en litt brysom arbeidstaker med både lang ansiennitet og utdannelse. Det går mange datamaskiner på en sånn en.
Kort tid etter lå brevet i posthylla med beskjed om at jeg var halvert på jobben .
Men det var en artikkel i Aftenposten som fikk meg til å tenke tilbake på avgjørelsen jeg tok i vår, og som igjen gjør at jeg kan sitte her og skrive på formiddagen midt i uka. ”Good that We have Oil to fall back on”, var overskriften. Den var ment å være en harselas over nordmenns manglende engelskkunnskaper. Hittil hadde jeg langt på vei kunnet trøste meg med at det var realistene som ikke mestret lærerrollen, og dermed var skyld i at norske elever var dårlige i matematikk. Nå var det fremmedspråket. Jo, jeg har ofte smilt litt når jeg har hørt nordmenn med stort selvbilde, men med språkkunnskaper i langt mindre format, knote i vei om hvor ”good it is to be a Nissemann.”
Jeg har undervist i engelsk. Riktignok har jeg bare et skarve grunnfag fra Blindern, men det er mer enn mange andre lærere i ungdomsskolen med engelsk på timeplanen. I dag har faget to og en halv time i uka, dvs. i heldigste fall 100 minutter når du trekker fra litt i hver ende på hver time. Dessuten har undervisningen forandret seg.
Språk er kultur, språk er ingenting hvis det ikke formidler noe. I gamle dager var læreren formidleren. Han skapte minneverdige situasjoner i klasserommet der kultur og språk smeltet sammen på en måte som i beste fall motiverte elever til å arbeide videre med stoffet med glede . Senere kom repetisjonen i form av: ”Husker du………”
I dag risikerer du som lærer å bli avbrutt av grinete elever som retter armen i fjernkontrollstilling og ber deg låse opp dataskapet slik at de får kommet i gang med planen de fikk på mandag. - Du skjønner mutter’n holder øye med alt jeg gjør på MLG. (Microsoft learning Gateway som gir deg tilgang til de digitale arbeidene din håpefulle gjør.) Et godt læringsmiljø eller ”Brave new World?”
Jeg er kanskje mer bekymret for hvordan det ”digitale klasserommet” påvirker det sosiale livet og den sosiale læringen i klassen, enn hvordan det påvirker elevens faglige utbytte. Hvilke følger har det for hvordan vi omgås og samhandler med hverandre, kort sagt for hvordan vi kommuniserer?
Og hva har denne datasatsingen gått på bekostning av? I løpet av min skolekarriere har jeg ikke blitt oppfordret til å ta etterutdanning i verken norsk eller engelsk. Den best etterutdanningen har jeg selv besørget ved å bruke sommerferiene til å være reiseleder og lærer på en språkskole i England.
Faglig dyktighet i det det skal undervises i er bærebjelken i all pedagogikk. Pedagogikken er et maktesløst redskap hvis den ikke har noe å arbeide ut fra. Men hvem har bruk for læreren når svarene kan hentes direkte ut fra datamaskinen? Jeg husker med glede mange av lærerne jeg har hatt, noen med skrekkblandet fryd. Jeg husker også den første pc'n min fra 1997, og den bærbare jeg kjøpte året etter, men det blir liksom på en annen måte.