Leder

Den kulturelle skolesekken

Jeg har ofte lurt på i hvilken forbindelse Hermann Göring eller var det Josef Goebbels kom med det famøse kulturhistoriske utsagnet: ”Når jeg hører ordet kultur, trekker jeg min pistol.” Jeg mener nå å være på sporet av et eller annet oppklarende i denne saken. Det har kommet til meg gjennom mitt arbeid i skolen.

Jeg så med forventning fram til lanseringen av Den kulturelle skolesekken i 2002. Store summer skulle sprøytes inn i en grunnskole som etter kutt og innsparinger ofte ble framstilt som en kulturell ørken. Siden 2002 har staten årlig sørget for at en sekk med ca. 350 millioner friske kroner er blitt sendt til fylkeskommunene som deretter har sendt innholdet videre til kulturkontorene.

Dette har betydd at kunstnere har fått grunnskolen som et nytt og lukrativt marked å utfolde seg på. Det fins i dag eksempler på kunstnere som tjener bortimot en halv million ekstra årlig gjennom engasjement i Den kulturelle skolesekken. Det er vel og bra, pengene er sikkert verdifulle tilskudd til kunstnernes egenutvikling.

Den kulturelle skolesekken fikk også fart på kultursektoren i kommunene - her var det endelig noe konkret og byråkratiserende å arbeide med. Jeg har en følelse av at det er kultursektoren som i stor grad bestemmer hvilke kulturtilbud som er relevante for skolen.

Kulturlivet i skolen skulle igjen vitaliseres, men mon tro om det ikke er kultursektoren som har tjent mest på revitaliseringen. Fargerike kataloger, brosjyrer og fancy logoer har strømmet til skolene. Rene kulturkafeteriaene med instant kultur for en grå og sliten skole med lærere som mange mente ikke lenger hadde en god hånd med kulturformidlingen i skolen. Nei, når artistene kommer er lærerne redusert til stolsjauere, kaffekokere og scenemannskap, for ikke å glemme vaktbikkjer.

Lærerene klapper pliktskyldigst etter hver forestilling, men bekymrer seg mest over hvordan de skal få tatt igjen timene som er blitt bort i den ”hellige kulturens navn”. En skole som driver på tradisjonelt vis får det vanskelig. Frustrerte lærere ser at Kunnskapsløftet til tross, tiden til tradisjonelt skolearbeid er blitt redusert i de nye planene. Samtidig lastes stadig mer ned i skolen, og lærerne får enda mindre tid til å gjøre det de egentlig skal. Elever forsvinner fra timer for å være med på forskjellige prosjekter som utad kan virke prisverdige, nyttige og gjøre seg godt i avisen.

Ofte skaper disse prosjektene uro i det daglige arbeidet, river skoledagen i filler og stresser fra før av ukonsentrerte ungdommer. Den gode lærer tenker elevenes beste i det daglige arbeidet. Hun må være den som er i stand til å vurdere hva som tjener elevene best. Derfor er det viktig at hun får være med på å bestemme skolens innhold. Det er et paradoks at det i en tid da det er ønskelig å utvide kulturtilbudet i skolen ikke fins penger til å opprettholde godt innarbeidede tradisjonelle pedagogiske opplegg med kulturell vinkling.

Men ideelt sett er alt arbeid i skolen en form for kulturformidling og bruken av Den kulturelle skolesekken må tilpasses de behov lærerne har og bli en naturlig del av skolens øvrige arbeid. I skolesekkens navn er det opprettet stillinger som kulturkontakter blant lærerne på skolene. Min erfaring er at deres oppgave er å informere om hva kultursektoren har å tilby. Muligens var det ikke ment å være slik, men hvis det virker slik i praksis, må pedagogikken forandres.

Kommunikasjonsstrømmen bør snus. Den kulturelle skolesekken må inn i skolen som et resultat av behov og ønsker fra lærerne. Skolesektoren må definere bruk og omfang og dermed sørge for at elevene får mest mulig ut av pengene. Den kulturelle skolesekken gir skolene fantastiske muligheter til å forsterke eksisterende kulturtiltak for elevene, men gir også lærere mulighet til i større grad å være kulturarbeidere og være med på å skape en mer interessant arbeidsdag for seg selv og elevene.

Maktmennesker har vanskelig for å forstå at all kultur kommer nedenfra. Men når skolesekken nå etter hvert får sin naturlige plass i grunnskolen, skal den plasseres på en frodig grasbakke og lytte til signalene som kommer derfra.