St. Hallvard spillet - mer enn bare spill

Nytt manus er skrevet, og prøvene er i gang til årets forestilling. Denne gang er stykket ført i pennen av Håvard Rype, Lier kulturkontor, og har fått navnet ”Ikke en spurv til jorden”.

St. Hallvard har en sentral plass i lierkulturen, men offisielt har han en sterkere stilling i Oslo. Likevel er verken oslofolk eller liunger særlig bevisste hva denne mannens storverk egentlig besto i. Han levde bokstavelig talt i skyggen av sin slektning, Olav den Hellige, Norges evige konge.

St Hallvard har heller aldri fått den nasjonale status som Olav oppnådde. Men om formatet er ulikt, finnes det likhetspunkter. Derfor kan det være fristende for noen hver å forsøke å kopiere suksessen til Spelet om Hellig Olav, Stiklestadspelet, som bare har blitt mer og mer populært siden starten i 1954.

Kirken gjorde folk til helgener for å sikre eget maktgrunnlag. Helgenen var den høyere makts ombudsmann på jorda. Og gud selv manifesterte seg gjennom helgnene. Ved å oppsøke helgenen kom man nærmere Gud og kunne gjøre guddommen mildere stemt når det en gang var dags for å gå ut av tiden.

Folk valfartet til plasser som kunne knyttes til helgener, og stedene fikk status og ble populære reisemål som trakk tusener. Hallvardskrinet med Hallvards levninger ble flyttet til et raskt voksende Oslo. Der sto det mer sentralt enn på en grisgrendt plass på Lierstranda. Gjenstander som kunne knyttes til helgenen oppnådde høy pris og var datidens suvenirer.

På bakgrunn av dette kan det derfor være nærliggende å spekulere litt i om det i tillegg til alt annet også var økonomiske interesser som lå bak da Oslo skaffet seg en helgen og senere oppkalte katedralen som ble bygd på stedet etter han..

Det er prisverdig at kulturkontoret går i bresjen for å videreføre spillet om St. Hallvard, og det i en tid da kulturoppgavene er mange og krevende. Jeg tenker på ”Mangfoldsåret” som skal sette fokus på at en av ti liunger har en ikke-norsk-etnisk bakgrunn, videreføringen av Stiftelsen Lier Bygdetun, forvaltningen av ”Den kulturelle skolesekken” og ikke minst nye forsøk på å få Eiksetra til å bli stedet der lierelever skal få kjennskap til naturen som har gitt bygda identitet. Og enda har vi ikke nevnt utviklingen av Lierbyen og et eventuelt samarbeid med Gjelsten om Lierstranda.

Det er viktig at sommerens oppsetting på Gilhusodden blir noe mer enn et spill, noe mer enn sirkus, for å si det sånn. Og at ikke arrangørene har større angst for å gå i minus enn å sørge for at helgenens budskap blir noe mer enn en spektakulær forestilling i friluft.

Vi husker det var et retorisk mesterstykke av en fremskrittspolitiker fra Drammen som var tungen på vektskåla som fikk den til å vippe i favør av et spill.

Oppsettingen er ressurskrevende for kulturkontoret, men om spillet fører til noe som kan slå rot i liungene og som kan øke kommunens kulturelle status blant østlandskommunene, er det vel verdt ressursbruken. Spørsmålet er om det kunne vært gjort på et annet felt?

Graden av suksess vil være avhengig av  om arrangørene er i stand til å knytte til seg kreative krefter i bygda og gjøre bruk av  den store kunnskapen som fins rundt fortellingen om Hallvard fra Huseby - innenfor musikk, litteratur, malerkunst og skulptur.

Det hele er i hvert fall et spill, og det er viktig å gi rett rolle til rett person – og det gjelder ikke bare dem som skal spille på gressletta på Gilhusodden.