Lierstranda

I årets årsskrift fra Historielaget er fokus satt på sørvestre del av kommunen. Og John Willy Jacobsen har vært redaktør for årsskriftet som i år har blitt ei bok med stive permer.

 Det var sånn at det røde området i det grønne Lier langt på vei var et hvitt felt i lokalhistoria. Dette stedet ved fjorden, som for den som ikke vet bedre kan framstå som Drammens bakevje og Liers blindtarm, var et nesten ubeskrevet blad i Lier Historielags lokalhistoriske annaler.

Det fins riktignok en del historier derfra skrevet av Per Grimsrud, men ellers er det lite. Og mange vil si at stedet er stemoderlig behandlet i Historielagets årbøker og  at det dessuten ikke har særlig plass i  noen av de til nå 15 bøkene som Historielaget har gitt ut.

Dette ville John Willy Jacobsen gjøre noe med. Her var det upløyd mark for en som gjerne bruker pennen til å omgjøre tørre årsberetninger, avisartikler og nedstøvete dokumenter til populære artikler til stor glede for alle som har en snev av interesse for lokalhistorie.
Boka i år i kommer i stedet for Lier Historielags tradisjonelle årbok, ”Det var denti’ ".

Siden 1977 har årsskriftet vært en kjærkommen gave til Historielagets medlemmer, og også vært til salgs for andre som synes det hører med til julelitteraturen på kaffebordet. Erik C. Holm, som så altfor tidlig gikk bort tidligere i år, var i mange år årbokas redaktør. Og i tillegg til å være pådriver for å få inn artikler til årsskriftet, skrev han mange eminente tekster der både form og innhold vitnet om sikker språksans og grundige historiske kunnskaper.

På sett og vis er årets årbok bygd over samme lest som tidligere bøker. Boka som for øvrig bærer tittelen ”Lierstranda”er en artikkelsamling, der Jacobsen er største bidragsyter og redaktør.

Vi har etter hvert blitt vant til Jacobsens metode og føler oss alt i første artikkel hjemme i stoffet. Nesten halve boka er viet foreningslivet, og på Lierstranda var det et vel av foreninger. Ikke minst Lierstranden Vel som ble stiftet 19. mars 1905. Vellet skulle arbeide for å ”samle Lierstrandens innvånere til arbeid for stedets vel og til ”varetagelse av felles interesser i alminnelighet samt virke for husflidens fremme i særdeleshet”.

Samhold og felleskap er nøkkelord i Lierstrandas historie, og Lierstranden Arbeiderforening spilte en vesentlig rolle for folk, og var dessuten en paraplyorganisasjon for en rekke virksomheter der hensikten først og fremst var å gi arbeiderklassen et rikere og bedre liv. Arbeiderforeningen på Lierstranda ble stiftet halvannet  år før Lier Arbeiderpartis etablering i Lier 22. desember 1907.

I 1919 dannet Lierstranden Arbeiderforening eget korps, men da hadde koret på stedet alt i åtte år vært tilsluttet den samme foreningen.  Mye gikk for seg på  Folkets hus, på folkemunne kalt ”Røde mølle” der virksomheten var organisert etter arbeiderbevegelsens strenge krav til samhold og fellesskap. Ellers var Lierstranda stedet for de små næringsdrivende , familiebedriftene, butikkene på hjørnet , håndverkere og industriarbeidere, noe Jacobsen forteller om i kapittelet om Håndverkere og industri.

En del private  minner legger et mer litterært og personlig preg på innholdet og er en vesentlig del av årboka. Jørn Jensen bidrar med en grundig og på alle måter detaljrik artikkel om byggeskikken på Lierstranda. De påbygde husværene  som står igjen, har en kjerne av god arkitektur som i dag neppe oppdages ved første øyekast.

Lier industriterminal er hovedsponsor til boka, og Stein Gulli og Runar Kristiansen har skrevet en interessant artikkel om terminalen fra etableringen den 22. juni 1971 til de diskusjoner som i skrivende stund pågår om Gjelsten Holdings nye planer om arealbruken der Lier møter fjorden i syd.

Årboka omtaler også miljøgata, et plaster på såret for folk på Stranda som hadde sett nabolaget bli rasert av jernbane, motorvei, og også fått store deler av fjorden som tidligere kunne komme helt opp i hagen, tørrlagt.

Men jeg synes boka handler mer om samhold og solidaritet mennesker i mellom enn om velfriserte hager, vide jorder  og praktfulle våningshus. Og vi får tro at slike holdninger lever videre på Lierstranda. Tradisjonen tro gårt alt overskuddet fra boka til  Historielaget, som igjen lar mye dryppe på Stiftelsen Lier Bygdetun.

Jacobsen medgir at han har utgiftsført en Mac.  Men innkjøpet er gjort til inntekts ervervelse. Historielagets mann, Knut Enger, har satt hele boka  på lap-toppen og også sendt den til trykking fra samme maskin.

Fra pressekonferansen på Bygdetunet sist tirsdag.

Bak fra venstre John Willy Jacobsen, Knut Enger

Foran fra venstre Sylvia Foss,. leder i Historielaget Berit Furøy, varaordfører Siri Loe og Runar Kristiansen

Boka er spekket med masse gode og interessante bilder

Les også:    http://www.liernett.no/?artikkel=2137

                       http://www.liernett.no/?artikkel=1105

                       http://www.liernett.no/?artikkel=254

                       http://www.liernett.no/?artikkel=2065