Kulturminnedag sist søndag

Årets kulturminnedag hadde fokus på fritid og på hvor og hvordan vi bruker fritida vår, kort sagt: Mangfoldig fritid. Mange brukte søndagen til å besøke Bygdetunet der årets markering gikk av stabelen. Og det var vel anvendt fritid.

Det er lenge siden den første kulturminnedagen. Dagen er en årviss tradisjon, og har etter hvert blitt verneverdig og derfor et kulturminne i seg selv. Men det betyr ikke at den skal være fredet, og at innholdet i den er urokkelig og uforanderlig.
Hos oss er kulturminnedagen i det siste blitt knyttet til Bygdetunet. Og det er bra, en sikker suksess. Stedet vil alltid være en god ramme om nærmest hva som helst av festlige anledninger i bygda. Og det med en rutinert og stå-på orientert bemanning som sørger for at alt er der det skal være til rett tid.

Truls Hallingstad, formann i Stiftelsen Lier Bygdetun, kunne etter noen innledende ord overlate velkomsten til ordfører Ulla Nævestad som ga et historisk tilbakeblikk på begrepet fritid. Ettersom vi var i Lier, falt det naturlig for henne å nevne John Willy Jacobsen, og hvordan han bruker mye av fritida si til å skrive om hvordan liungene gjennom tidene bl.a. har brukt fritida si.

Solveig Kristiansen, prest i Frogner kirke, hadde blitt bedt om å stelle i stand en økumenisk gudstjeneste og hadde fått med dansere fra Vietnam og Burma til å opptre under gudstjeneste. I prekenen satte hun begrepet fritid inn i en mer åndelig sammenheng og snakket interessant om frihet fra og frihet til. Hun vektla menneskets frihet til på å velge og ettersom Solveig er den hun er, kom om hun med noen klare anbefalinger i sakens anledning. Begge gode oppvarmere, og vi som hadde møtt tidlig på Bygdetunet, fikk stemt sinnet mot det som skulle skje denne høstdagen.

Mange av de kjente bodene var på plass. Vaflene smakte, dreierne dreide, husfliderne spikket  og pomologene solgte epler og plommer. Den nye eplemosten brygget på epler fra artssamlingen, smakte så søtt som most pressete av epler fra en sørvendt skråning skal.

Vi var innom et foredrag av Gunnvor Rishovd om bosetningen i Finnemarka og ble forsterket i troen på at det er mye ugjort i forhold til finnene som kom dit for mer enn 350 år siden.
Hvis målgruppen for dagen var ment å være liunger på 55+, var dagen et blinkskudd.

Nå sèg det riktignok inn en del barn i løpet av dagen, og hesten til Helge Justad hadde noen travle runder med fornøyde unger på vogna. Dølehesten har forresten blitt et kulturfenomen. Nesten hver søndag er den  til stor glede for unger i bygda og forteller ved sitt blotte nærvær om forskjellen på før og nå.

Vi hører det skal være mangel på kandidater til årets kulturpris. Burde ikke den firbeinte sliteren være en god kandidat? Det ville nok ergre de store , men mange, mange små ville det more, for å si med en lett omskrivning av Johan Herman Wessel.