Hvem har det verst?

Hvem har det verst?, spurte jeg Thorvald på vei til friluftsgudstjenesten på Lier bygdetun i dag. Hvem trenger menighetens støtte mest?, hvem er det som nå trenger vår støtte for å møte hverdagen eller naboen. Hvem har det verst? Dette er egentlig et dypt spørsmål. På den ene siden er det et spørsmål om hvem som selv synes de har det verst. På den andre siden, hvem har det objektivt verst, om man legger allment aksepterte normer for livskvalitet til grunn.

Prosten hadde valgt samme innfallsvinkel. Hvem er vår neste?, spurte han da han åpnet gudstjenesten. Hvem skal vi bry oss om, hvem bryr seg om oss, om meg om deg? Omtrent så langt var vi enige - prosten og jeg. Menigheten var samlet. En homogen gruppe besteborgelige middelaldrende mennesker satt lydhøre og sugde inn prostens visdomsord, på barmhjertighetens dag - for det var det det var. Dagen da vi skal bry oss om dem som trenger det. Jeg kjenner ikke disse menneskene, heller ikke Prosten. Det er ikke min jobb å dømme noen, men hvor var de som ikke har det så greit? Disse menneskene trengte tydelig ikke min omtanke.

Anna Lindh! Av alle mennesker i hele verden valgte prosten Anna Lindh. "Hvem var Anna Lindhs neste?", spurte han. "Hele den vestlige presse pluss alle som ser på fjernsyn", tenkte jeg. Vi lever i en verden der 20000 mennesker sulter i hjel hver dag. I Norge har vi folk som sliter med regninger og gjeld, narkomane, 100000 arbeidsløse, spilleavhengige, rotløs ungdom og gud vet hva. Prosten valgte seg et svensk maktmenneske med 15 millioner på bok, og et liv innerst i maktens korridorer. Media har skylda. Prosten valgte et profilert navn, slik vi alle gjør det. Døde kjendiser er noe alle kan kjenne seg igjen i. Det er trist at ei uskyldig dame blir brutalt myrdet på åpen gate, ingen tvil om det. Jeg kan allikevel ikke fatte at det har vært noen mangel på nestekjærlighet og oppmerksomhet.

Det det handler om sa Prosten, er at man må elske seg selv før man kan elske andre. Betyr dette at selvgode mennesker gir mer nestekjærlighet enn mennesker med dårlig selvbilde? Jeg tror ikke det. Jeg tror vel egentlig at Prosten har litt rett i det han sier her, men blir ikke dette lett ei sovepute. "Gud elsker deg", sa han til Liers beste borgere og Internettpressen. "Gud elsker deg, og du skal elske deg selv." Så satt vi og elsket oss selv, mens vi tyllet i oss vafler, godt akkompagnert av Hennummusikken. Så det er dette barmhjertighetens dag handler om?

Noen gode kristne drar til den tredje verden i misjon. Ingen drar til gamle Hegg på rockekonsert. Man skal elske seg selv og være en god neste for svenske statsråder og den tredje verden, nabolaget er det ikke alltid så nøye med. Hvorfor kommer det nesten ingen på gudstjenester lenger? Denne var sikkert et hederlig unntak med 70-80 fremmøtte. Kanskje kom de for å høre Prosten, kanskje var de der fordi det var kulturminnedag på bygdetunet. Jeg bare ble med Thorvald på tur. Det er ganske freidig å svippe innom en gudstjeneste for så å kritisere innholdet. Jeg skjønner det. Kanskje er det en rød tråd fra preken til preken. Kanskje er det et dypere budskap slike slengere som meg går glipp av? Jeg ser ikke bort fra det. Da jeg studerte kristendom, lærte jeg at det å være en god kristen dreide seg om fire ting. En av dem var å komme i kontakt med seg selv. Jeg er derfor ikke helt fremmed for Prostens tankegang. Dog tror jeg det er viktig å kikke ut av vinduet i ny og ne, og spørre seg om hva som foregår i nabolaget. Hvem har det verst? Hvem er min neste? Hvem trenger min respekt nå?

Jeg har forstått det slik at hvem som helst kan tale under en gudstjeneste. Hvem som helst kan holde en preken. Hva med å noen ganger gi ordet til den som har skoen på? Hva med å la noen livet ikke har fart så pent med få si noe om barmhjertighet og respekt? Kanskje en synder og kunne si noe fornuftig om disse tingene. Kanskje dette er hverdagskost for alt jeg vet. Det er tross alt lenge mellom hver gang jeg slenger innom. Hvorfor ikke droppe TV2-nyhetene en kveld og hente inspirasjon til prekenen i virkeligheten? Jeg vet at Dr. Martin Luther King ofte blir brukt som eksempel i prekener. Han forholdt seg i alle fall til den virkeligheten hans menighet levde i.

Hvem har det så verst? Jeg vet ikke. Jeg vet at det ikke er meg. Jeg tror ikke det er noen av dem som spiste vafler i høstsola på bygdetunet i dag. Skulle jeg tro dem som velges inn i kommunestyret nå, bor den verst stilte langt i fra Lier. Dette er egentlig ikke så interessant. Det er mange som ikke har det lett. Det er mange som sliter med å finne seg selv, elske seg selv, eller gå ut på gata å se naboen inn i øynene. Som vanlig hadde jeg glemt lommeboka hjemme. Da den røde posen nærmet seg og man skulle grave dypt etter penger sto jeg der like naken som da jeg ble født. Dette var ikke fordi jeg ikke var glad i meg selv, det var fordi jeg hadde glemt den. Neste gang jeg ser noen som trenger en neste, skal de få noe av meg. Jeg skal lytte til hva de har å si. Om det er en narkoman som trenger 100 kroner til en kopp kaffe og jeg har husket lommeboka, skal han få det. Så skulle det regnskapet være i orden. Jeg skal stikke innom flere gudstjenester. Kanskje jeg slipper inn - kanskje ser jeg sammenhengen mellom barmhjertighetens dag og en drapssak på tv, kanskje får jeg se et menneske fra virkeligheten preke, kanskje finner jeg ut hvem som har det verst.