Juleball på skolen

Juleball en del av allmenndannelsen eller glitter og stas uten innhold.

Vi ønsker ikke her å vurdere om det bryter med gratisprinsippet i norsk skole  å la FAU samle inn penger til et kosbart obligatorisk juleball, for deretter å la det etterfølges av en avspasseringsdag for lærere og elever. Men vi åpner gjerne fro en debatt om saken i tråd med den som går i en herværende papiravis.

Her skriver i hvert falll Kjersti Sofie Løvåsdal Halvorsen om  sine erfaringer med juleballet på Tranby skole

Juleball på Tranby


6. desember, vestibylen, Tranby Ungdomsskole. Klokken er 17.54. En av årets kanskje største begivenheter for mange av elevene skal til å begynne. For noen vil det bli melankolsk, fordi det er deres aller siste ball på Tranby. For andre vil det bli svært spennende og nytt. Men for de aller fleste vil ballet , som alltid, være en hyggelig og morsom begivenhet i julerushet.

Det søteste med hele juleballet er åttendeklassingene. Selvom åttendeklassinger i seg selv ikke er så veldig søte, heller tvert i mot (jada, jeg veit at jeg var en ifjor, og tror ikke jeg var så mye bedre), så syns jeg åttendeklassinger på sitt første juleball er utrolig interessant å studere. Det er søtt å se på alle åttendeklassejentene som tripper over den røde løperen, smiler til hverandre med glitter og perler i håret, ny ballkjole og sminke fiksa av storesøster. De tripper rundt i kanskje litt for høye sko og tar frem digitalkameraet sitt for å ta bilder av seg selv og alle vennene, og selvfølgelig skal bildene ut på internett så fort som overhode mulig. Åttendeklasseguttene derimot, er litt mer avmålte der de sitter på de rød barkrakkene i vestibylen før festen har begynt, med en halv boks voks i håret for å se høyere ut. Niende- og tiendeklassingene har vært med før. De veit hvordan ting fungerer. Derfor står de stille og prater, roser hverandres antrekk. Det er mer eller mindre slutt på å hvine: «Åh, herregud, så nydelig du der!» til alle man kjenner.

Men den virkelig store begivenheten på ballet er jo hvem man skal sitte ved siden av og etter hvert danse med. Elevene kniper øynene sammen, noen fniser og ler, andre ser surt i tallerknen i et forsøk på å være passiv agressiv og noen bare ser nervøst rundt seg. Heldigvis er det meste av denne tida forbi for mitt vedkommende. Denne situasjonen er kanskje først og fremst et åttendeklassefenomen, etter som spørsmålet «Hvem skal jeg sitte med, og hva kommer jeg til å synes om det?» har vært kanskje det viktigste den siste måneden for mange. Det verste som kan skje er jo at man må sitte med trinnets desidert mest teite kombinert med merklig latter og merkelig måte å danse på. Og da ville man jo selvfølgelig dødd av skam og skuffelse, ikke sant.

En prater, spiser, danser, er sosiale, roser hverandre for antrekk og frisyre, sitter pent ved bordet og har det hyggelig med venner og musikk. Til slutt slår mange mer eller mindre ut håret, enkelte har til og med medbrakt skiftetøy til discoen. Lufta blir like tjukk som man føler seg i den stramme selskapskjolen etter den mexikanske gryteretten og musikken like høy som selskapsskoene du ettterhvert sparka av deg. Man kjøper en siste Fox i kantina, gir alle vennene en klem og gjentar hvor fortryllende de så ut i kveld, samler sammen sminke, sko og vesker og drar hjem, sovner med et smil om munnen og tenker «Det var slitsomt, men det var så hyggelig at jeg egentlig ikke bryr meg.» Så ble det jul i år igjen. Eller noe sånt.