Ikke så forskjellig fra oss

Ukens petit er ved Torger Almaas, Sylling

Han er egentlig ikke så forskjellig fra andre unge fedre. Klokka er halv åtte. Ute er det vintermørkt og februarkaldt. Han kommer med en gutt i hver hånd. Utenfor står bilen. Lillejenta har han fulgt til den andre avdelingen. Nå er det guttene som skal ønskes velkommen til en ny dag av det blide personalet i barnehagen.

Hei, sier han leende på sin karakteristiske måte. – Dere må opp tidlig om morgenen, sier jeg. – Ja, før seks, sier han, fortsatt med et smil om munnen.

Det er jo litt å gjøre før tre unger under seks år er klare for barnehagen, det er jo lett å skjønne, tenker jeg.

Triviell historie vil mange si. Jo, da. Den ene pappaen etter den andre kommer kjørende på samme tid, hver dag. Man kan nesten stille klokka etter hvert som de ankommer. Også denne mannen med en annen kulturbakgrunn, et annet morsmål og en annen hudfarge. Både han og hans yrkesaktive kone har verdens fineste smil og smittende latter. Smilet og latteren er kontaktskapende oss i mellom.

Vi er så opptatt av at liungenes nye landsmenn skal integreres. Denne familien er muligens kommet så langt som det er mulig hittil.. Men det tar tid. Og med hvilke øyne ser vi på dem?  Er det bare kort og godt bare dem som er nokså annerledes og som bor samlet i et par boligfelt i bygda? Har det vært begått kriminell handlinger blir vi stadig vekk i enkelte media minnet på at vedkommende var av utenlandsk opprinnelse. De er jo skumle som gruppe –

Kan vi stole fullt ut på dem i det hele tatt?

Innvandrerbefolkningen har vært jevnt voksende i Lier de siste 20 åra. De utgjør seks personer for hver 100 av oss etniske nordmenn. Omregnet i antall personer vil det si mellom 1300 og 1400 personer. I tillegg kommer, for eksempel, hundrevis av polakker til Lier for å jobbe for at Liers jordbruk fortsatt skal være i norgestoppen. – For noen år siden var slagordet for lastebilnæringen: ”Uten lastebilen stopper Norge”. I dag kan man trygt si: ”Uten arbeidsinnvandring (les polakker) stopper jordbruket Lier”. – Hvor er den jordbærplukkende norske ungdommen? Og hva med rengjøring av skoler, helseinstitusjoner og etter hvert et økende antall gamle og syke? Hvem skal gjøre jobben i framtida?     

Mange gir uttrykk for at det kan være vanskelig å bli kjent med lokalbefolkningen. Til høsten er det som kjent Kommunevalg. Vi vil nok oppleve nok et valg der innvandrerne blir svært dårlig representert i forhold til det antall de utgjør? Skal det skje en positiv utvikling, bør vi i større grad se på dem som individer som for resten av befolkningen? Tør de politiske representanter for partiene ta turen til Fossveien og andre gettolignende bomiljøer og sette seg inn i leveforholdene til våre nye landmenn?  Kanskje vil de lettere se individene i stedet for grupper på gangstier og busser –

To måneder senere, i april, sier min venn nok en gang. Like presis som alltid ( bryter nok en fang en utbredt oppfatning om at alle fra hans kultur kommer når det passerv seg --). Klokka kvart på åtte er han på plass med to av sine barn på vei til barnehagen: - Du, jeg har laget en film, kunne du hjelpe meg litt? - Kan du hjelpe meg med kommentarene?  - Ja, jo, det kan jeg jo  – -

Min dårlige samvittighet et at jeg ennå ikke har tatt meg tid til det. Kanskje er det starten på den virkelige gode kontakten med en av våre mange nye liunger –

Og snart er det 17. mai der det inkluderende Norge igjen gjerne står i sentrum. Jeg er rimelig sikker på at min venn og hans familie vil møte oss med smil og flagg --