Reisebrev fra Kong Filips by – del 2
Her i Bulgaria sliter jeg med et lite paradoks. På den ene siden får maten jeg spiser fart på magen – samtidig som det tidvis kan være vanskelig å finne et egnet avtrede.
Folk som kjenner meg, vil kunne si at jeg ikke er det ryddigste menneske de har møtt. Jeg har ingen problemer med for eksempel å la være å rydde i bilen. Dog er det ett unntak – jeg vet å sette pris på en ren og tiltalende dass (Nå skrev jeg det ordet igjen gitt).
En morgen jeg kom til skolen måtte jeg skikkelig. Til min glede oppdaget jeg at herretoalettet var nyvasket. Snakk om flaks. Det eneste problemet var at det ikke var papir der. Jeg fant ikke så mye som et tørk med verken dasspapir eller tørkepapir. Freidig som jeg er, snek jeg meg inn til damene. Der er det alltid ording på slikt, men nei. Dametoalettet var like tomt for tørkerekvisita som dassen jeg kom fra. Hva skal en stakkar gjøre? – Jeg krøket meg til kantina på jakt etter servietter, menyer eller annet egnet materiale.
Naturligvis var det ingen ting brukbart i kantina heller, ikke så mye som en papirduk. Kasser med Øl og brus sto stablet opp langs veggen, men papiret låste de tydeligvis inn i safen. Det er litt som å jobbe i Lier kommune. Man får stort sett tak i det man trenger, men vaskemiddel og tørkepapir er låst inne i de dypeste hulene til Lier drift, og deles kun ut i små mengder etter lang tid med smisking.
Det var da jeg så det. Ved siden av sjokoladestativet var dasspapiret, små pakker med hvitt trelags dasspapir i beste kvalitet. For ei snau krone pakka handlet jeg i gledesrus nok til minst ei uke.
For 10 år siden var jeg her på nyttårsaften. Det var den gangen jeg var intellektuell og sofistikert – lenge før jeg begynte å skrive for eksempel ”dass”. Som sagt jeg var her på nyttårsaften og bestemte meg for å feire den i operaen. Tenke seg til at jeg satt i over 3 timer og hørte overpyntede overvektige mannfolk gaule ut nødrim på noe som sikkert var relativt skral italiensk. Herregud, hva var det som drev meg? Dog handler ikke denne bloggen om musikk.
Vi ankom Operaen som ligger midt i byen, og ble ønsket velkommen av festkledde damer som delte ut musserende vin. En rød løper var rullet godt ut i den sørpete gata, og vi kunne gå tørrskodde fra ladadrosja inn i en av de fineste bygningene jeg har sett. Den klassiske bygningen var nyoppusset og i tillegg pyntet som til århundrets begivenhet. På slutten droppet de det Italienske kattejamret og slo over i Wienervals, mens vinen fløt og konfetti snødde ned fra taket. Det var akkurat slik jeg har sett på tv de gangene jeg har skrudd på nyttårshopprennet litt for tidlig. Poenget er uansett at det ble en fantastisk kveld, i et fantastisk bygg som for anledningen var fantastisk pyntet – dassen derimot hadde ingen gjort noe med. Det rant vann nedover veggene, lyset var gått og pissoaret (kan man egentlig skrive det på nett?) var slått sprekker.
Senere en kveld var vi på byen. Det var den gang det var litt vill vest her. Mine venner fra storbyen var nok litt bekymret for hva en bondegutt fra utkanten av utkant- Europa kunne rote seg borti, så de fulgte meg over alt. Jeg fikk for eksempel ikke gå på dass uten oppasser. Slikt finner man seg til nød i klokka åtte, men etter noen bitte små halvlitere driter man naturlig nok i hele opplegget og legger ut på oppdagelsesreise selv. Jeg måtte dit du vet, og gadd ikke vente på guiden. Dassen var stengt. Tenkt deg at du sitter i en overfylt bar i et fremmed land og virkelig må pisse – dassen er stengt. Hva gjør man? Jeg kikket over på damenes område og oppdaget til min glede at nøkkelen sto i døra – den gikk sikkert borte hos meg og? Vanligvis går jeg gjerne på dametoalett. Det er både renere og bedre, men her var det en endeløs kø av innlendinger, sminkeprosjekter, høylydte diskusjoner og så videre – ikke en snøballs sjanse til å snike seg usett inn i en bås. Jeg lurte til meg nøkkelen og låste freidig opp herredassen.
Har du sett filmen ”Trainspotting”? I en sekvens skal hovedpersonen Mark slutte med heroin. Det skjærer seg ganske fort og han løper til leverandøren for å få tak i noe som kan få orden på ting. Dessverre er kontakten mer eller mindre tom. Det eneste som finnes er et par valium stikkpiller. ”Might as well stick it up my arse!” sier Mark og gjør nettopp det. På vei hjem får han det vi i Trøndelag kaller sjuttu – skikkelig rennemage. Spraybærs eller sprutsjuttu om du vil. Han finner en dass som er så motbydelig som det går an, men har ikke noe valg. I det han slipper lasten og et salig smil sprer seg i det herjede ansiktet ,husker han valiumpillene. Det er bare en ting å gjøre – han må brette opp ermet og…
Min dass var klin lik. Vått og skittent toalettpapir utover et vått gulv, og porselen fylt av illeluktende gugge til litt over kanten. Jeg ble stående i døra, både pissatrengt og litt spysjuk. Så kjente jeg lett tapping på skuldrene og den største mann jeg kan huske å ha sett, sa noe på Bulgarsk. Jeg snakker ikke bulgarsk. Come with me, he said. Branden var minst 10 cm høyere enn meg, hadde glattbarbert skalle og ringer i ørene. Ei skinnjakke dekket så vidt skipperens underarmer og ei brøstkasse som nok var litt mer bolet opp enn den Californias guvernør kan vise fram. Come with me!
Jeg forbannet meg selv for å ha tatt denne turen alene. I innerlomma kjente jeg seddelbunken presse mot et hjerte som banket fortere. Skulle jeg bare gi han pengene og klokka og håpe han ikke banket meg opp? I stedet ble jeg resignert med ut. Vi gikk ut i den klare vinternatta. En av Sofias hovedgater var opplyst av neon og hallogen, og ei rekke Ladadrosjer ventet på tur. Så pisset vi opp etter en lyktestolpe mens forbipasserende ikke enset oss, og Ladasjåførene røkte og snakket uforståelig. Vi tuslet inn igjen og Arnold spanderte en øl på meg.
Jeg har reist i Bulgaria i snart 10 år, og kan rapportere at dassene er på vei opp på norsk standard. Det er faktisk mange steder vesentlig bedre standard, med ansatte som vasker etter hver eneste besøkende og parfymerte håndklær som byttes ut etter hver kunde. Jeg har i løpet av en del turistturer kartlagt byens beste toaletter, og innrømmer at jeg er mindre opptatt av hvor god maten er. Maten kan være så god som bare det, men jeg nekter å spise verdens beste mat på et sted med skitten dass. Da er det bedre å spise verdens mest ordinære mat på stedet med det beste toalettet.
Jeg har etter hvert innfunnet meg med at man tar med sitt eget dasspapir, og bærer med meg rikelig av dette i beste kvalitet. Det er en vane jeg har tenkt å ta med meg hjem. Jeg skal aldri mer avslutte en tur på toalettet med Lier drift sitt resirkulerte sandpapir. Selv om min såre bak aldri så mye bidrar til å øke overskuddet deres enda noen øre.
Hvem var Filip? – kommer snart.
/Remme Brothers Band/rbb.jpg)
