Mennesket, det komplette mysterium

- Livet går sin gang, enten det går i kroker eller på skakke, i oppoverbakke eller nedoverbakke, skriver ukens petiskribent Gunnar Langsrud

Og tegnene over våre hoder er lunefulle som det nordiske klima. For øyeblikket er det CO2 og og det har vært bikkjekaldt; helt nede i 25.3 minusgrader her på Beito i forrige uke. Atter har tiden gått fortere enn året før; i grunnen rart å tenke på at jo eldre man blir, jo fortere flyr tiden; Jeg syns ikke det er lenge siden jeg avtjente verneplikten og en søndag satt ute i felten og hørte en feltprest talte omtrent sånn noenlunde den tredje søndag etter Kristi åpenbaringsdag: "- Nei, livet er ikke noe problem, det er et privilegium, og det vil gå over i historien som en mangelvare" Dette hadde han fra en original i København, sa han. Med disse ord i minne, akter jeg ikke å skape problemer verken for meg selv eller min neste eller noen av dem som står meg nær. Hver og en får ta det som det er; en påminnelse rett og slett.

Inspirert av "Vi må våge å snakke sant om våre liv, og vedstå oss både våre skavanker og det vi føler vi har lykkes med" i Kong Haralds nyttårstale i 2006, tok jeg dagen før jeg fylte 70 år, sjansen på å "kle av meg alle klærne" og bekjenne mine synder i en e-post til mine venner, noe som avfødte både ros og ris og gode råd, men også tvil om at jeg virkelig har vært en "hund etter kvinner", som en skriver. Men det er egentlig ikke så rart at man ikke blir trodd da; vi ser jo hvor mange meninger det er om ett og samme menneske som lever i vår midje; Noen synes om og andre synes ikke om. Det er flertallet som avgjør om man skal synes om eller la være å synes om. Og når det er avgjort skapes det en myte. Sånn kan noen heves til skyene og solbelyses til det utrolige mens andre blir støtt ut i mørket.
Her hvor jeg bor synes man for eksempel det er leit at Valdres-kvinnene ikke føder mange nok barn; folketallet synker og Valdres er i ferd med å bli Norges største gamlehjem. Men vil det ikke være helt høl i hue av dobbeltarbeidende kvinner om de frivillig setter seg selv i en situasjon der de må jobbe helsa av seg etter at mannen har fulgt moten og brukt opp så mye energi på å holde sin elskede i handa mens hun føder, at han i årevis ikke orker stort annet når han kommer hjem fra jobben enn å sitte i godstolen og være snill mot seg selv. Hæ?

I en e-post, som var så morosam at jeg holdt på å le meg skakk, skriver en venninne blant annet at det overrasker henne at jeg har gått Giacomo Casanova en høy gang, som hun sier. Men å sammenlikne meg med verdens mest berømte kvinneforfører som visstnok skal ha forført 132 kvinner, det blir vel litt som å sammenlikne en fjellgeit og en landkanin; Målet for den sprengkåte italieneren var jo et liv blant samfunnets elite, og han brukte mye av sin tid på å ha sex med kvinner for å komme seg inn i de såkalte fine salonger. Jeg kunne da aldri tenke meg for eksempel å ha sex med noen av fruene i luksushyttene på Beitostølen for få inngangsbillett til de fineste salongene nede i Bærum. Livet er for kort til å være smått, som han sa dikteren. Mitt store mål her i livet har vært å klyve opp og stå ved en toppvarde høyere enn 2000 meter over havet ett tusen ganger og oppleve et glimt av himmel.

Hvorfor sette seg et så kjepphøyt mål? undrer en venninne som hadde hørt at jeg var så skuffet over ikke å ha blitt den jeg i lang tid hadde hatt planer om å bli, at jeg droppet hele bursdagfeiringen min. Jo, jeg skal innrømme at jeg en gang i forna dar la lista høyt, men den dagen jeg satte meg som mål å bestige ett tusen to-tusenmetere hadde jeg et hull i min viten om meg selv, som først ble fylt noen år senere; Og det skjedde en varm sommerdag da jeg møtte to nonner som sto og gråt i det bratteste partiet på Besseggen; de hadde høydeskrekk og var livredde for å falle ned, og hadde i tillegg pådratt seg gnagsår.

En tinderangler går aldri forbi kvinner som trenger hjelp for å komme seg videre i fjellet; selvfølgelig viste jeg meg fra min beste side og ga dem den hjelp de trengte for å komme seg velberget opp til toppen, samtidig som jeg trøstet dem med at de var kommet halvveis på turen og at det var
lenge til solen gikk ned. Og siden jeg alltid har gnagsårplaster med meg når jeg går på tur, sørget jeg også for at damenes hæler ble plastret etter alle kunstens regler. Den som vil forstå hvorfor jeg tok meg så god tid med plastringen, kan bare titte litt på vedlagte bilde; Klart det tar sin tid å roe ned kvinner som er så hardt ute å gå!

Det var da jeg ga nonnene denne førstehjelpen, at det skjedde noe i meg som førte til at jeg ble ekstremt opptatt av kvinnebein og hektet på Besseggen; Å holde rundt en kvinnehæl, det fikk nemlig hormonene i meg til å bruse; en paradisisk følelse som jeg ønsket aldri skulle ta slutt. Og det virket som om nonnene likte seg også, de hadde kanskje aldri tidligere i sitt liv opplevd å kjenne en tinderanglerhånd mot huden sin. Siden den gang har jeg gått utrolig mange Besseggen-turer og plastret utallige kvinnehæler, selv om det som sagt har gått ut over tinderanglingen. Av grunner jeg ikke helt forstår, tiltrekker jeg meg slitne kvinner som spør om hvor lang tid jeg tror de vil måtte bruke på resten av turen og som forteller at de har lagt ut på tur i splitter nye fjellstøvler og fått gnagsår. Jeg har ikke tall på hvor mange gode klemmer jeg har fått i årenes løp av tilfredse kvinner; Selv om jeg har vært svett, luktet som en
jaget elg og tatt meg svært god tid til å sette på plasteret, har kvinnene uten unntak vært utrolig glade over å ha møtt en erfaren tinderangler med Compeed i ryggsekken. Må ærlig talt innrømme at jeg, i og med at jeg ikke så noen grunn til å feire at jeg var blitt for gammel til å nå mitt mål om å bli en fjellets mann, var inne på tanken at jeg på min 70-årsdag i stedet skulle feire denne vellykkede gnagsårplastringen, sånn at familie og venner ikke skulle føle seg snytt for en kjempefest, men slo det fra meg da jeg to uker før bursdagen min ble rammet av noe fastlegen min kalte helvetesild, og tok det som tegn på at Vårherre kanskje mislikte at jeg hadde brukt meget lenger tid på å sette plaster på såre kvinnehæler enn det som
strengt tatt var nødvendig.

For øvrig tror jeg nok at Bill Clinton sånn sett ligger dårligere an enn meg; Som vi husker brukte han sigar til å tilfredsstille sin elskerinne i stedet for å bruke det utstyret Skaperen åpenbart har ment at en mann skal bruke når han vil heve en kvinne opp i den syvende himmel. Og man må vel gå ut fra at det er en større synd å bruke sigar til å gjøre kvinnene helt tilfredse, enn å feste gnagsårplaster på kvinnenes hæler for å få dem til å oppleve noe som får dem til å minnes en fjelltur med den største glede. Men du verden så mange som allikevel syns godt om den tidligere amerikanske presidenten; han er fortsatt minst like populær som salig Mor Theresa i sin tid var!
Når alt dette er nedtegnet må jeg presisere at jeg aldri verken før eller senere har møtt nonner på Besseggen, eller andre steder i fjellet.