Thank you very much

Ukens gjesteskribent er Elisabeth Thomte Edvardsen.

Ja – kanskje vi må ty til fremmedlandsk for å gjeninnføre takkens nærvær her i potetlandet Norge. Det er med gru og vrede en tilårskommen høflighetssoldat observerer at det å takke liksom har gått av moten.

I selskap med pikenes lille kniks i knærne og guttenes anelse av knekk i nakken, ja og for ikke å glemme raggsokker og polvotter, så synes takk som en saga blott, en fordums tanke – ikkeeksisterende og glemt.

Men jeg tenker at så lenge Gyldendal ikke har tuklet med ordet, forvrengt det eller avskaffet det - eksisterer det vel fremdeles, enn så lenge? Men poenget er hvor det befinner seg. Det holder ikke at det skinner mellom blå permer eller artikuleres i festtaler – hvor er det blitt av hverdagstakken?

Jeg sikter til den yngre garde selvfølgelig. I følge mine eldre slektninger er de altså fullstendig blåst i mangel på denne høflighetsfrasen takk.
– Tenk deg da du, han sa ikke takk engang for det flotte skjerfet jeg har strikket til ham, og gid konen hans burde i hvert fall hatt såpass vett at hun takket for dem begge, ja for både skjerfet hans og den broderte puten hun fikk.

Gammeltanten min er forurettet, jeg hører det på stemmen hennes. De unge har ikke verken ringt eller vært innom for å takke for julegavene. Som megler begir jeg meg inn på forsvarstaler og samstemte innsmett mellom tirader av indignasjon.

– Det var ikke sånn da jeg vokste opp kan jeg love deg, nei den gang da måtte vi pent ta giveren i hånden og neie helt ned i bakken. Med fare for fisteltoner og enda en halvtime med telefonrøret mot øret, kryper enn liten juledjevel opp på skulderen min. Uten at jeg selv vet om det, avbryter jeg den sprukne, hese rallingen i andre enden. – Du tante, har du husket å ringe dem da og takke for esken med alle de hjemmebakte kakene de hadde med til deg.

Jeg håper ikke hun hører verken snerten eller den frydefulle ondskapen i min røst. – Men jeg har jo ikke nummeret deres, må vite. – Jo da tante, på mobilen din har jeg lagt inn alle numrene til alle du kjenner. – Å gid ja, så sannelig! Vent litt du, jeg skal bare finne den for å se om jeg husker hvordan jeg bruker den.

Subb subb subb, jeg hører tøfler mot nybonet parkett og dunk dunk dunk, gåstolens gummiknotter smokker i øret. – Er du der du? Tante er tilbake med mobilen sin. – Du her ligger det en sånn telefaks eller hva det heter. – Sms tante, det heter en sms, smiler jeg. – Ja, jeg kaller det en faks jeg, men her står det, er du der du? Den er fra sønnen din. Det står - tusen takk for det kule skjerfet jeg fikk av deg til jul og kona synes puten du har sydd er helt rå. Vi kommer innom deg neste søndag for å gi deg en klem. Hilsen oss.

Pokker, jeg har igjen hisset meg opp for ingen ting. Kanskje er det ikke de unge som har glemt å takke, men vi eldre som forventer at det skal skje med dype knebøy og lut nakke. Men skitt, å ha en sønn som sms’er en gammel tante på 89 år og til og med stikker innom for å gi henne en klem – ja det takker nå jeg for. Og det fremmedlandske thank you very much er kanskje både oppblåst og overdimensjonert for et hjemmestrikka skjerf og en selvsydd pute.

Takk for oppmerksomheten!