Julaften på to kvadrat

- I disse dager frekventerer vi loft og kjeller - på leit etter pappesker - velfylte av glitter og stas.

I disse dager frekventerer vi loft og kjeller - på leit etter pappesker - velfylte av glitter og stas – og julestemning. Noe er sirlig innpakket i silkepapir – arvegjenstander, barn og barnebarns praktverk og skjøre julekuler. Men noe ble skjødesløst stappet ned da vi kastet ut julen sist. En dorull-nisse har mistet både skjegget og lua – og der ligger det en krøll med norske flagg! Det er klart at her må det nye innkjøp til og saks og lim og glanspapir må bøte på skadene fra forrige års høytid og hastverk.

Jeg griper hvert år kjærlig om mine julefylte pappesker – nesten andektig pakkes alle de kjære tingene frem – det renner liksom litt julestemning fra pynten og inn i sjelen min. Likevel er det alltid – hvert år - en forlengst resirkulert og ugjendrivelig pappeske som får meg i den aller beste julestemningen. Ingen skinnende engler eller glitrende Karen Blixen hjerter kan få meg i sånt julehumør som pappesken på kaia i Oslo 24. desember 1973.

Der – i en eske - på to kvadratmeter, feiret jeg julaften sammen med en av tigerstadens uteliggere. Klok av skade fra året før, hadde jeg vett nok til å ha gått til innkjøp av en kasse øl – men fra en plastpose fra Vågeby landhandleri duftet det både ribbe og surkål også. For en jul! Jeg lærte om alle de syv hav, om havner jeg ikke ante eksisterte – jeg lærte om å gå på trynet – jeg lærte alt om å være vellykket – jeg lærte om å falle – ikke orke å reise seg igjen. Så mye integritet har aldri truffet meg senere, så mye tristhet har aldri rent igjennom meg – og så mye glede har aldri sjokkert meg.

Johan, uteligger av yrke, 56 år den gang, skilt. Et himla fall på rangstigen, men for en gubbe. I -73 var jeg 18 år. Johan og jeg var egentlig ikke noen match. Både alder og livssituasjon tilsa at vi aldri skulle ha møttes en gang – men du kommer sannelig nær et annet menneske når du skal innta julematen og drikken på to kvadratmeter, iskaldt og hustrig med polisen på ”døra” et par ganger. Pappesken til Johan og det enslige stearinlyset som var frosset fast i asfalten har blitt min største juleglede. Som elev på sosialvernlinjen på Stabekk gymnas hadde jeg tatt mål av meg til å bli et engasjert medmenneske – så feil kan man ta – det var så visst Johan som engasjerte meg denne julen.

Jeg lærte noe sart og julevakkert den kvelden; pappesker inneholder så mange skatter, ikke stapp bort vakre, eller skakke ting for den saks skyld - uten å forsikre deg om at det ikke går i stykker. Og både dorull-nisser og flokete flagg kan gjenoppstå med litt kjærlig omtanke og noen flittige hender og litt varmere hjerter.

God jul fra pappeskene mine til pappeskene dine!

Hilsen Knut A Andersen, Thorvald J Lerberg, Svend A Sylling og Torger Almaas. (Foto: Svend Asbjørn Sylling)

NB. Liernett vil publisere flere artikler før vi avvikler 31.12.