Slipp mennene til!

Ukens petit er ved Siri Walen Simensen, Egge, reporter i ukebladet Hjemmet

Det er bare å krype til korset og innrømme det; jeg er en kontrollfreak. Det innebærer at jeg verken klarer å være kreativ eller slappe av før jeg har orden rundt meg. Støvler og sko i en haug, jakker på gulvet og våte håndklær slengt i en krok på badet, gjør meg urolig og frustrert.

Som kvinner flest har jeg tenkt at de andre i familien jammen er heldige, som bor på høyfjellshotell hele livet, mens jeg er altmuligkvinnen som iblant føler meg som en slave. Ja, jeg har tenkt det. Og det irriterer meg at mannen min, som faktisk er flink til å bidra, kan sette seg ned og rolig se på nyhetene mens jeg løper for å ta klærne ut av vaskemaskinen. Mens jeg henger vasken opp, sukker jeg av ergrelse fordi han fremdeles ikke ser min vei. Hva er det med menn?

Nå vet jeg det. Forleden hadde jeg en lang og oppklarende lunsj med psykolog Karen Kollien Nygaard, fast spaltist i Dagbladet og kjent fra NRK-programmet Puls. Hun har skrevet en bok, ”Balanse – verktøy for livet” om hvordan vi finner balanse i hverdagen. ”Kvinner har en bedre simultanevne enn menn. Det betyr at de kan tenke på flere ting på en gang. Menn konsentrerer seg om en ting om gangen”, sa hun. Akkurat, ja. Det var det jeg tenkte. En mann som ser på tv, evner ikke å tenke på noe annet der og da!

Da jeg ble 40 ble det gjort et stort og morsomt nummer om at jeg er gift med støvsugeren. Det ble et muntert poeng at jeg ikke klarer å se en eneste smule eller hybelkanin før jeg løper etter yndlingsmaskinen min. Og ja, det er sant. Jeg har slitt ut minst åtte støvsugere siden jeg flyttet til Lier for 12 år siden. Det er flaut å innrømme det, men jeg bytter støvsugeposer hver tredje uke fordi de er fulle.

I mange år har jeg sagt til meg selv at jeg slett ikke er fanatisk ryddig eller har støv på hjernen. I mine øyne har støvsugingen vært terapi. Jeg tenker så mye bedre når jeg har det ordentlig rundt meg. Å støvsuge er forløsende. Når jeg får skrivesperre enten baker jeg, støvsuger eller går tur. Det legges raskt høye husmorambisjoner i slik atferd.

Men sliten har jeg følt meg – fordi jeg alltid vil rekke alt og aldri ha noe ugjort hengende over meg. ”Du må ta et grep. Du er i faresonen”, sa psykologen. Jeg – i faresonen?

Da jeg kom hjem satte jeg meg ned og tenkte. Tenkte over livet mitt, tempoet og innstillingen. Da jeg snakket med mannen i huset, sa han at jeg må bli flinkere å slippe de andre til. Jeg er så rask at de ikke rekker å få gjort noe før ting allerede er gjort. De har rett – dessverre. Og jeg vet at mange kvinner som klager, på samme måte som jeg, har lagt opp til alt helt selv. Vi er for glad i å ha kontroll. Slipp den!!!

En venninne av meg har det siste året tatt et oppgjør med egen flinkhet. Hun har tvunget seg til å slippe alt hun har i hendene når en annen venninne ringer og spør om hun vil være med ut og gå på tur. Om hun står midt i den ukentlige rengjøringen, velger hun å gå i stedet for å gjøre seg ferdig der og da. Hun sier at hun er blitt gladere og mer tilfreds etter at hun lærte å gi mer blaffen. Hun har funnet ut at hun ikke er mindre lykkelig om det er en hybelkanin eller to under sofaen.

Mitt mål er å bli like flink. Jeg skal forsøke å gjøre ting saktere, slippe skuldrene og gå mer på tur. Når dette skrives er jeg allerede en uke på vei i mitt nye liv. Jeg tenker ikke på vaskemaskinen som snart er ferdig – mens jeg skriver, men er mer som en mann – jeg konsentrerer meg om en ting om gangen. For jeg vet nå at det er kvinners evne til å gjøre mange ting samtidig, som sliter oss ut. Den dagen du møter den berømmelige veggen, blir det feil å legge skylden på andre.