Lykkepresset

Ukens petit er ved Siri Walen Simonsen, reporter i ukebladet Hjemmet.

Et nytt ord er kommet til meg. Folk jeg møter i jobben, snakker om det, og jeg er personlig blitt opphengt. Ordet er LYKKEPRESSET. Det sies at det har rammet oss med stor styrke.

For 100 år siden ble man født inn i en arbeiderklasse, eller i et høyere, ”bedre” sjikt. Man hadde fått sin rolle, og forventet i grunnen ikke mer enn å bli der man var. Var du et arbeiderklassebarn, var du tilfreds med å gå inn i en vanlig jobb som voksen og få et vanlig hjem. Det var tilfredsstillende nok å være gjennomsnittlig. De færreste strebet etter mer enn et ok liv. Foreldrene var mer enn fornøyd hvis barna gikk inn i rollen og sjiktet de var født inn i. Det var bra nok.

I dag kan det virke som om alle drømmer om et rikmannsliv. Uansett bakgrunn er drømmene store som fjell. Kanskje var de ikke mindre for hundre år siden, men forskjellen er at unge i dag jager drømmene og strever så veldig for å komme nærmere målet, ofte gjennom et helt liv.

Foreldrene henger seg på drømmene og blir ambisiøse på barnas vegne. Barneombudet sier at barna er blitt foreldres statussymbol utad. Har du et vellykket barn, er du en vellykket voksen. Da kan du tillate deg å være lykkelig også.

Å være ung i dag er ingen spøk. Lykkepresset trenger seg på fra alle kanter. Målet er å bli så god i noe at pengene strømmer inn. Klarer du ikke å jobbe deg inn en flott bil, stort hus, hytte på fjellet og hytte ved sjøen, er det nesten så du ikke blir regnet som riktig vellykket. Forbildene er enkeltmennesker som har vist at det er mulig å klare store ting, uten å ha vokst opp i rike hjem, og uten å ha fått penger rett i hendene.

Alle ser ut til å lete etter en måte å tjene store penger på – og helst skal det skje veldig raskt.

Erik Thorstvedt sa i et intervju jeg gjorde med han at det aldri før har vært så mange potensielle profftalenter i fotball som nå. Både ungene selv og foreldrene deres drømmer om millionkontrakter i fremtiden. Barna trener og trener og trikser og trikser. De jager drømmen. Er det bra at det er blitt slik?

Lykkepresset forteller oss at det ikke er godt nok å være alminnelig fornøyd. Helst skal du ha det fantastisk, hele tiden. Å gå på gjennomsnittlig fjelltopp er ikke nok. Det må være Himalaya eller Mont Everest før folk blir imponert.

”Jeg har det bra, men ikke fantastisk. Helst ville jeg hatt det siste”, skrev en venninne til meg, da jeg sendte en sms for å spørre hvordan hun hadde det. Hun lever et privilegert liv. Hverdager finnes knapt. Da jeg satte meg ned for å tenke på hva hun faktisk sa, sendte jeg en melding tilbake.

Å HA DET BRA ER FANTASTISK, skrev jeg. Jeg mener det faktisk.

På fjernsynet nylig så jeg et intervju med en filosof som har skrevet en bok om lykke. Han sa hva jeg egentlig tenkte: Å lykkes er ikke det samme som lykke. Å lykkes kan tvert imot koste mer enn du aner. Når du hele tiden sliter for å lykkes, mister du noe. Sannsynligvis mister du mange lykkelige øyeblikk.

Vaske-Bakke, mannen som er blitt mangemillionær, og kanskje milliardær på å bygge opp et rengjøringsfirma, sa litt av det samme på fjernsynet en kveld. Han sa at jaget etter å tjene mer og mer gjorde at han mistet seg selv. Det endte med at han møtte veggen. Han har lært at det er de små øyeblikkene, når han er i pakt med seg selv og sine nærmeste, at han har det best.

Å lykkes = et slit

Lykke = glede.