Verdens beste ornitologiske kommune i 2035?

Jeg søker med dette stillingen som kommunal fuglekassesnekker

 I 1974 jobbet nesten 400 000 nordmenn i Industrien, nå er det snaut halvparten så mange. Disse har byttet til såkalte serviceyrker, og det er der jeg har gått meg fast.

Jeg kommer på jobben klokka åtte om morgenen, tilbringer så rundt åtte timer i et hamsterhjul, der vi ved endt arbeidsdag ikke har laget noen ting som helst. Stort sett bruker vi arbeidstida på å snakke sammen om problemer som på ingen måte hindrer en produksjonsprosess. Jeg drikker store mengder kaffe, snakker med uhorvelig mange mennesker, og sitter stokk fast på stedet hvil år etter år. Same shit, new package.

En gang snekret jeg fuglekasser. Jeg var i en måneds tid ansatt som kommunal fuglekassesnekker. Hver dag etter endt arbeid hadde stabelen med ferdige kasser vokst, og haugen med materialer hadde minsket. Fine dager. Kassene ble aldri hengt opp, men jeg hadde i alle fall gjort jobben min ferdig - ett hundre prosent ferdig, til avtalt tid, penger på konto og gaver til mor.

I det fluepapiret jeg har tråkket opp i nå, er det andre regler som rår. Det er ingen som bryr seg nevneverdig om hva jeg faktisk gjør og produserer. I stedet forlyster vi oss med hverandres rapporter om hva vi mener vi selv produserer, og den som lager de fineste rapportene vinner. Byråkratdamer lager virtuelle produksjonsmål, og vi lager evalueringer som påstår at vi har nådd dem. Karrierestigen og personlige utviklingsmuligheter ligger mye godt i evne til å utrykke begeistring for byråkratvåset. Keiserens nye klær er buksedrakt og halvlangt hår.

Det er dette som gjør meg til en mer eller mindre vellykket akademiker. Jeg kommuniserer akademisk med andre akademikere om problemstillinger som skal gi et bilde av en akademisk virkelighet på et metanivå. En gang i året runder jeg hjørnet og oppdager til min forskrekkelse at jeg går i mine egne spor fra året før.

Den tolvte kommer det penger på konto, og når det lir mot jul, får jeg brev fra Ulla, der hun takker for god innsats. I fjor drev jeg med dette ca 1 800 timer. Det blir 18 000 timer siden jeg startet i kommunen. Hvor
mange fuglekasser kunne jeg ikke produsert i løpet av denne tiden? Jeg er sikker på at Lier kunne blitt den kommunen i verden med størst tetthet av fuglekasser. Det er vel tvilsomt om det ville gjort den helt store
forskjellen på karakterstatistikkene i Lierskolen, med en lærer mindre, og alle er vel enig i at fuglekasser er bedre enn dokumenter ingen leser?

For noen år siden ble jeg utfordret på å analysere egen undervisning, finne gode og fleksible løsninger, og forandre mitt eget klasserom for å møte de utfordringene vi virkelig så. Det gikk ganske bra, og vi hadde gode år. Nå er det nytt regime, og ideene kommer dryppvis og fragmentert fra de innerste mørke gangene i kommuneadministrasjonen. Jeg har aldri vært så mye på kurs, som jeg har vært nå, for å si det slik. Det er kanskje derfor jeg har begynt å lengte etter fuglekassene igjen?

Hadde det ikke vært moro om Lier hadde blitt verdensmester i fuglekasser? Jeg stiller gladelig opp - jeg skal snekre så svetten siler, åtte timer om dagen, fem dager i uka, 45 uker i året, i mange år framover - bare jeg slipper å få enda en monolog om hvordan jeg skal løse utfordringene i mitt klasserom, fra folk som aldri har vært der. Det er ikke sikkert at utfordringene øverst i Lier, er de samme som i Groruddalen, Karasjok og Verdens gang. Jeg tror ikke jeg orker å snu bunken særlig mange ganger til.

Om jeg lager ei kasse i timen, vil kommunen prydes av over 110 000 fuglekasser når jeg går av med pensjon, og det vil garantert bringe oss på toppen av en eller annen statistikk. Om dette er interessant, er jeg sikker på at Thorvald tar på seg jobben med å henge dem opp. Han har egen sykkel, og er godt kjent på grusveiene i bygda. Man kan kanskje lage grafer som viser at kommunen har gått fra å være middels god på fuglekasser, til å bli ledende på området.

Rune