Kuldeoratoriet

Ukens petit er ved Rune Elven

Det skjedde i de dager jeg lå på magen og glanet ned i et mørkt hull.

Under meg var det svart hav, over så kaldt som det blir på de trakter. 3 nakne magott danset under kobberskjea, men det ville seg ikke. Med jevne mellomrom spadde jeg hullet tomt for slaps, og kikket forventningsfullt etter den skikkelig store jeg visste måtte komme en dag. Kaffen på termoskanna var kald, og matpakka frossen. Jeg begynte å miste følelsen i fingrene. En annen ting som var i ferd med å forsvinne var tålmodigheten.

Av alle de ting jeg har brukt tid på, er isfiske den mest meningsløse. Det kunne gå dager mellom hver røyepinne, det var kaldt og det var slitsomt. I tillegg var det ofte en utfordring å få liv i bilen etter endt bomtur. Det var også utrygt med snøvær oppe på vidda. Om det føyk opp kunne du bare sette deg til, veien var borte på minutter. Dette skjedde ikke så ofte, men i forhold til antall fisk, skjedde det ofte nok.

Der lå jeg ei romjul for mange år siden, på et reinsskinn ute på isen og ventet på storfisk. Jeg var varm mot skinnet og frøs på ryggen. Kanskje burde jeg boret flere hull, flyttet litt rundt, men det var dette hullet som var matet opp siden lille julaften. Pokker heller – dette var ikke verdt slitet. Jeg spente på meg skia og labbet mot bilen. Mange timer, ingen fangst.

Før var det moro med sne synger Lillo. Jeg skjønner hva han mener. Selv var jeg mange og tjue før jeg mistet smaken på svette turer i ufyselig vær. Det frister ikke å sove i snøhule lenger, og ikke har jeg lyst til å ligge stille på is i fem og tjue minus. Nå når det er som kaldest ute, tenker jeg ofte på å trekke sørover. Jeg må skrape bilen om morgenen og jeg må kjøre til jobben i iskalde seter. Det går bra, men moro er det ikke. Det er slike dager jeg synes mest synd på meg selv, og er glad jeg slipper å ligge og glane ned i et svart høl. Det er mye koseligere å sitte i godstolen å se på sport.

Så kommer andre problemer. Jeg er i ferd med å bli veik. Kanskje hadde jeg hatt godt av å komme meg mer ut. Frisk luft, og mot i ben og armer. Faktisk er jeg i ferd med å få kroppsholdning som følger linjene i godstolen. Jo lengre man har det komfortabelt, jo verre føler man seg. Om dette fortsetter er jeg redd jeg sklir ut av stolen og blir liggende på magen, mens jeg glaner ned i gulvteppet. Det blir ikke fisk av det heller.

Fram med skia. Jeg får vel gå til innkjøp av isbor igjen. Kuldegrader eller ei – det er tid for å komme seg ut.