Janteskolen – kampen mot tyggegummien.
Ukens petit ved Rune Elven
Ti år bak kateteret har gitt meg mange nederlag. Da jeg startet karrieren i Lierskolen, var jeg flink til å holde orden. Siden har det bare gått utforbakke.Vi snakker tyggis. Jeg har ikke tall på hvor mange lærerråd som har satset tungt på å debattere dette problemet i senk. Når man kom inn i et klasserom der en grevling smattet på tyggisen, kunne man entusiastisk slakte den tilstedeværende pedagog for dårlig holdning og illojalitet – dette har vi da for pokker diskutert og blitt enige om!
Det er sikkert en del uvitende som spør seg hva som er så ille med tyggegummi. Svaret er sammensatt. Det er ikke så mye i tyggegummien i seg selv, som det den symboliserer som er problemet. Taper man kampen mot tyggegummien, er det bare et tidsspørsmål før det går riktig ille.
Det starter gjerne med noe uskyldig som en tyggegummi. Lar man elevene smatte tyggis, vil de i neste omgang bryte nye grenser. De vil kanskje glemme å ta av seg lua når de kommer inn på lærerværelset. Lærere som ikke lojalt håndhever bestemmelser om tyggegummi og hodeplagg, oppfordrer dermed indirekte til anarki og opprør. Ønsker vi virkelig en skole der elevene ligger på gulvet og snakker i telefonen?
Så er det tilbake til lærerråd, eller hva vi nå kaller det om dagen, for å diskutere hvordan vi skal få barna til å oppføre seg. Plutselig trekker en opplyst narr et trylleord opp av hatten – Nulltoleranse. Han har lest om en politimester i USA som oppnådde svært gode resultater med denne metoden. Tre anmerkninger og du er ute.
I neste omgang kan man ta lange diskusjoner på alle arenaer om hvorvidt pannebånd rammes av lueparagrafen i skolens ordensreglement. Man skal ikke sitte med lua på inne, men caps er da vel ikke lue? De som ikke kan holde seg til regelverket skal vises langt vekk, men det er det bare rektor som kan gjøre, og han er på møte hos rådmannen – hele tiden.
Jeg havnet tidlig på villspor. Kampen mot tyggegummi, luer og telefon tapte jeg for lenge siden. Her om dagen var det en elev som drakk vann i timen, og det var ikke noe jeg kunne gjøre med det. Hvor er foreldrene? Jeg sitter muse stille i et hjørne og ber en stille bønn om at ingen kollegaer eller gud forby administrasjonen skal komme uanmeldt inn og oppdage hva som egentlig foregår. Elevene er i salig kaos. Noen har lua på, noen sender og mottar tekstmeldinger. Flere drikker vann. De spiser når de er sultne, drikker når de er tørste og trekker lua ned over ørene når de har en fæl dag på hårfronten. Jeg har mistet kontrollen.
Hva var problemet igjen? En god kollega på en annen skole, fortalte at de en gang hadde avdekket at et par elever bestilte narkotika med telefonen i skoletida. Etter at de innførte nulltoleranse på telefon, ble alle 300 elever på skolen snille. At de ikke får avtalt hvor de skal møte mamma etter skoletid, og ikke får sendt ei hyggelig melding til kjæresten som er syk, er verdens minste problem. Man hadde da mammaer og kjærester da vi var unge også. Ikke bare fikk man de to som tradet dop i friminuttet inn på den smale sti. Man har også reddet de 298 elevene som ikke hadde skjønt at telefonen egentlig var en narkotikaautomat, fra rushelvete og det som verre er. Topplue inne, hør nå her!
Hva er så meningen med alt dette, det må da være en konklusjon?
Om du jobber som lærer og opplever at elevene overser deg, og enda verre lueparagrafen – da har du tre muligheter.
1)Skyld på rektor eller administrasjonen, som ikke utviser mange nok lenge nok.
2)Skyld på kolleger som ikke ser alvoret i situasjonen.
3)Sett deg muse stille i et hjørne, og tell dagene til du blir resirkulert/ fordampet.
Jeg synger på siste verset. Det hjelper ikke at elevene stadig blir flinkere og at trivselen i følge nasjonale undersøkelser vi gjennomfører, er på topp. Jeg har tapt kampen mot tyggegummien, og jeg har latt det gå så langt at jeg aldri vil kunne gjenopprette harmonien mellom klasserommet og ordensreglementet. Her trengs det en tøffere sheriff, og mine dager i første rekke er talte.