Fag eller ferie? Ja takk, begge deler!

Hva gjør en tysklærer som synes ferien blir for lang, - eller kanskje mer sannsynlig: ofte synes det blir smått med faglig påfyll?

Én mulighet er å søke på et av tilbudene til Deutsche Auslandsgesellschaft, en veldrevet og aktiv organisasjon med hovedkvarter i Lübeck. Da kan man, som meg, være så heldig å få delta på seks dagers hospitering ved en tysk skole og attpå til en tredagers samling i Lübeck med tysklærere fra Russland, Baltikum, Polen og Skandinavia som alle hadde hospitert ved forskjellige skoler i Nord-Tyskland.

Selv havnet jeg i hansabyen Stralsund, bare noen få steinkast fra øya Rügen. Og her kommer et viktig poeng: hvis du er både tysklærer og syklist, er dette det mest ideelle stedet du kan tenke deg.

Mitt vennlige og humørfylte vertskap Astrid og Holger hadde ikke bare satt fruens sykkel i førsteklasses stand; de hadde også sørget for innkjøp av gode sykkelkart. Slik hadde det seg at jeg allerede dag én kunne nyte ettermiddagssola i vannkanten øst for Strelasund med en kald øl som belønning for ca. 25 km tråkk. En lovende start på oppholdet!

Men jeg var jo egentlig kommet til Stralsund for å studere det Mecklenburg-Vorpommerske skoleverket. Min ”vertsskole” var en realskole med elever fra 5. – 10. klasse, der ungene allerede etter 6. klasse har muligheten til å gå over i gymnaset dersom karakterene er gode nok.
Rektor Wolfgang er matematikklærer og underviser 12 timer pr. uke. Skolen hans er merkelig pc-fri. Likevel er de ansatte oppsiktsvekkende rolige og avbalanserte. Hvordan kan de få gjort jobben sin, og hvordan får elevene lært det de bør lære? Har ingen hørt om digitale ferdigheter? Joda, men informatikk er kun et valgfag for de eldste.

Også i Tyskland mener mange at det har gått nedover med elevenes energi når det gjelder å lære. Etter 22 timer i ulike klasser skjønner jeg egentlig ikke hva de beklager seg over. Alle lærerne er faglærere og har sine spesialrom, også i fag som geografi og historie.
I Tyskland er den gode, gamle fyllepennen fortsatt i flittig bruk, og pent blir det også. At elevene sier De og Frau, ev. Herr, til lærerne, er en selvfølge. Atmosfæren i klasserommet er varm, hyggelig og humoristisk, og elevene er reflekterte og aktive uten å avbryte verken læreren eller medelever.

Lærerne er også stort sett Dis, Herr og Frau seg imellom, og hver morgen håndhilses det på kryss og tvers over det smale langbordet på lærerværelset. Møbleringen består av bord og pinnestoler, - ingen sofagrupper som hjemme, men kanskje verre: ingen kaffemaskin! Til gjengjeld er det tett mellom vannflaskene.

Mecklenburg-Vorpommern er en delstat som kjennetegnes av alléer, og i likhet med lærere er mange gamle og ærverdige, andre nyplanta og lovende. Mellom trerekkene er veidekket ofte eldgammel, blankslitt brostein, et helvete å sykle på, men historisk tankevekkende i forhold til den trafikken som har rullet over disse steinene opp gjennom årene. Dette er slitesterke saker.

Sykkelveiene går gjennom åkre fulle av dekorativt ugras som røde valmuer eller blå kornblomster, langs kilometerlange sandstrender eller på toppen av diker der syklisten kan se vann på begge sider. Skiltingen er upåklagelig.
Ellers kan Østersjøkysten by på tradisjonsrike badesteder der arkitekturen er preget av hvitmalte villaer med balkonger og tårn, staselige slott og fiskerhus med stråtak og kreativt dekorerte dører. Den kanskje mest utrolige bygningen i delstaten er imidlertid den 4,5 km lange betongkolossen med 10.000 rom, feriestedet sør for Sassnitz som ble oppført på 1930-tallet og av forskjellige grunner aldri helt fullført. Men det er en annen historie.