Ja vi elsker en god diskusjon.

Noen mener man bør forby muslimske jenter å gå med slør. Dette er for å frigjøre dem det gjelder, sies det. Samtidig er det ikke mange som bryr seg om at folk går med satanistiske symboler på jobben eller skolen. Skal vi forby alle religiøse symboler i for eksempel skolen – eller gjelder dette bare de som hører til en religion vi oppfatter som undertrykkende?

Er det ikke befriende å bo i et land, der man parallelt diskuterer å forby tobakk og legalisere hasj? Nå er det sikkert ikke de samme personene som diskuterer dette, men like fullt dreier det seg om samfunnets fokus. Hva er viktigst akkurat nå?

I Lier diskuterer man parallelt å opprettholde skolesatsingen på dagens nivå – og å skjære ned. Man skal opprettholde ressursbruken, samtidig som man sparer penger. Ingen skal lenger dra lenger enn til Eiksetra på leirskole og Oddeval og Nordal er utsatt. Det morsomme er at dette er det de samme menneskene som diskuterer. Hvordan er det mulig å mene 2 ting? Jo det er forskjell på valgkamp og realitetene i kommuneøkonomien. Ressursbruken opprettholdes nok, men det blir flere elever som skal dele pengene.

Jeg har klaget over dårlige vintre i Lier. Der jeg kommer fra, er det alltid snø. Nå om dagen er jeg mest opptatt av at det snart blir lysere dager og vår. Egentlig mener jeg ikke noe om været, men noe skal man jo snakke om. Jeg står opp hver morgen, haster til jobben og er egentlig lite oppmerksom på hva som foregår utenfor frontruta (hva vær angår). Når jeg kommer på jobben er jeg som alle andre opptatt av om det snart blir skiføre eller om det snart blir lysere dager. Vi håper det blir bedre, for vi er ikke særlig fornøyd slik det er nå.

Ei jente jeg kjenner flyttet til Norge for 10 år siden. Hun fortalte meg at hun syntes det norske språket var så pent, helt til hun skjønte hva vi egentlig diskuterte. Hun hadde forestilt seg at vi snakket om viktige og betydningsfulle ting, men etter som hun forsto mer innså hun at vi egentlig bare snakket for å snakke. - Er det ikke slik overalt?, spurte jeg. – Sikkert, svarte hun, men jeg ville kanskje innbille meg at det var annerledes her.

Hva handler så denne teksten om? Ikke noe særlig. Jeg sitter her og skriver og noe må man jo skrive om – noe må man jo mene.