Hva tror bergenserne de er?

Den som fotograferer vet at et bilde kan bli ganske annerledes bare man flytter seg litt. På samme måte gir de fleste reiser et nytt syn på mer enn geografi, skriver ukens petitskribent Knut A. Andersen, som har vandret gatelangs i Bergen.

Bergensere flest er enig om at byen deres er noe helt for seg selv, og jeg blir mer og mer enig med dem. Enigheten vokser ytterligere ved synet av det lange toget som glir majestetisk over jernbanebrua og stopper på spor 4 på Drammen stasjon.

Bergensbanen er snart hundre år. Banen knyttet Norges folkerikeste deler sammen og erstattet fortidens krøtterstier og kjerreveier. Den krevde innhogg i statsbudsjettet som ville vært fullstendig utelukket i dag.

Toget smyger seg opp daler, over fjell og vestover langs fjorder, og plutselig kommer man ut av en tunnel, og der ligger Bergen. Noen ganger regnvåt, men forbausende ofte i strålende sol.

Egentlig er det rart at så mye av byen fortsatt er der. Dusinvis av branner opp gjennom årene har gjort harde inngrep i byen, der relativt høye trehus har stått skulder mot skulder mens peiser og ovner har kjempet seg rødglødende mot kalde vintervinder.

Plutselig blåses man rundt et gatehjørne og ser seg forsiktig rundt og håper ingen har observert at paraplyen vrengte seg. Alt man ser er hvordan bergenserne svinger seg elegant rundt gatehjørnene og gjennom storm og regn mens paraplyene på merkelig vis forblir upåvirket av vindkastene.

Bergen var hovedstad i Norgesveldet frem til 1314. Noen mener visst det fortsatt er slik, eller i det minste at det burde være det. Er det rart de er selvopptatte og arrogante? Eller er det bare dialekten som får dem til å virke slik på stillferdige østlendinger.

I et leserinnlegg i Bergens Tidende hevdes det frekt at verdiene i Norge skapes langs kysten, der fisk og olje trekkes opp av havet. Men de samme verdiene, hevder innsenderen, forsvinner snart etter i et bunnløst sluk innerst i Oslofjorden.

Kan det virkelig være slik, tenker jeg. at 250.000 bergensere innbiller seg at byen deres er den viktigste i Norge? Ja, at de tror de kunne klart seg bedre uten flatbygdene i øst. Så slår en fryktelig tanke ned i meg: Hva om de har rett?

”Prøv våres kebab” står det i et butikkvindu, og enhver tilreisende skjønner straks at her kan man ikke engang korrekt norsk. Altså er det utkant, noe man egentlig alltid har visst.

- Forstår ikke disse menneskene at de bor i utkant-Norge og langt fra kulturen, tenker jeg mens jeg går forbi museene, kunstgalleriene, kirkene og Grieghallen.

Jeg gikk på toget, som snart svingte seg forbi fjorder og fjell på vei østover. I Aftenposten tok en universitetsfyr fra Bergen fatt i oppstyret rundt den populære Max Manus filmen. Han skrev: Når vi med jevne mellomrom opplever et spesielt fokus på den lokale Oslo-innsatsen under krigen, er det nok mange krigsveteraner fra Kyst-Norge som har trukket på smilebåndet og sett det som et nytt eksempel på uvitenhet og en endimensjonal holdning. Norge var og er noe annet og mye mer enn hovedstaden med nærmeste omland.

Norges store bidrag til den allierte krigføringen var nok knyttet til havet og kysten. Havlandet var åpningen mot friheten, og norske fartøyer sørget blant annet for nesten halvparten av all oljen Storbritannia hadde behov for. Vi mistet en stor del av vår tonnasje og tusenvis av sjøfolk i den farlige fraktfarten.

Noen timer senere var jeg hjemme igjen, fortsatt uten å ha funnet verdens sentrum, men med en oppfrisket erkjennelse av at det kan være flere meninger om en sak uten at en av meningene nødvendigvis er mer rett eller gal enn de øvrige.

 Vest for Finse ser landet plutselig annerledes ut