Lierskogen og OL-drømmen

BAKSPEILET: Eventuell likhet med andre hendelser den siste uken er mer eller mindre tilfeldig.

La det være sagt med det samme. Jeg drømte, men det var en utrolig vakker drøm så lenge den varte:

Jeg så Lierskogen i nysnø og badet i et solskinn som overgikk selv Lillehammer i ’94. Et yrende liv av folk fra mange land. Flaggene vaiet i vinden, og aller høyest vaiet OL-flagget og det store epleblomstflagget.

Begynnelsen
Jeg forsøkte å huske hvordan det begynte. Det var noe med en utbygger som dukket opp.

- Se så fint kan det bli her på Lierskogen, sa han og ga meg et flott bilde som viste noe han sa at var Lierskogen kulturkirke. I bakgrunnen lå det noen høye hus.

- Finere kan det egentlig ikke bli, sa utbyggeren og la til at Grønne Lier er bevart, ja er blitt enda grønnere enn før. Han pekte på frodige busker og trær på bildet.

- Men hva med husene bak, spurte jeg.

- Det er utkanten av den trivelige lille OL-landsbyen, forklarte utbyggeren og forsikret om at etterbrukerne sto i kø. Ja, de nærmest kranglet om å få overta.

- Da blir det vel asylmottak der, spurte en politiker og tok et par skritt fremover. – Vårt parti har ikke noe mot asylsøkere, men kan de ikke holde seg der de er?

- Jeg har kontakter i regjeringen, sa en stortingsrepresentant og ba alle om å ta alt med ro.

Plutselig var et en hel skokk liunger rundt meg, og alle snakket i munnen på hverandre.

- Klart at Lier har krav på OL, sa en, men hvorfor så usentralt som Lierskogen? Det er jo Lierbyen som er sentrum, og vi er jo enig om at det er der utviklingen  ….

Scenen skiftet
Nå var jeg plutselig i Lierbyen. OL-president Jacques Rogge og hans følge kjørte rundt i Lierbyen i blankpolerte biler for å se hvor fint kommunen har håndtert større utbyggingsprosjekter.

Plutselig stoppet kortesjen. Rogges sjåfør rullet ned vinduet og spurte: - Unnskyld, men er det et toalett i nærheten?

- Æh, svarte jeg og tenkte meg om. - Vi hadde et, men det ble hamburgerbar før det ble kafé og senere sushirestaurant, og akkurat nå er det pizzabutikk der, men toalett, tja, nei  ….

- Dette kan jeg ikke vente på, sa Rogge, og ga et tegn til sjåføren. Kortesjen skjøt fart mot E-18 nesten før parkeringsvakten hadde notert bilnummeret.

Idet bilene forsvant sørover sukket en mann: - Men de skal da vel til Tronstad før de bestemmer seg?

Scenen skiftet igjen
Nå sto en mengde journalister og fotografer der og forlangte å få vite alt. Jeg kremtet to ganger.

- Nå kan vi investere like mye i et anlegg som brukes av noen få i to uker som vi ellers måtte investert i noe som hele bygda kunne brukt i to generasjoner, sa jeg, men la merke til at alle så rart på meg. Jeg fortsatte likevel.

- Nå står toget på stasjonen og det skal ikke kjøre fra oss, sa jeg. Men egentlig visste jeg ikke hvilket tog som ikke kjører fra oss. Det eneste jeg kom på, var det toget kommunen plasserte på gamle Lier stasjon rundt århundreskiftet.

Så ringte vekkerklokken. Da jeg våknet, lå det rare bildet på nattbordet.