Bussturen

"Skriv om oss da". Det var oppfordringen ukens petitskribent, Rune T. Berg, fikk for en tid siden ---

Denne mer eller mindre seriøse oppfordringen kom spontant fra en av fjorårets 10.klassinger, da jeg en fredagskveld glad og lystig, men noe trøtt tok den siste bussen hjem fra Asker etter å ha vært en tur i Tigerstaden. Ja vel, tenkte jeg, hvorfor ikke? Noe tema for denne petiten hadde jeg uansett ikke pønsket ut ennå – nei sannheten var at tankekverna gikk rundt og rundt akkurat som hjulene på bussen gjør.

Jeg ante fred og ingen fare da jeg satte meg på bussen kl. 00.15 i Asker. Det var stille, kun tre passasjerer helt til vi møtte en vegg av ungdommer på Lierskogen. Den humørfylte og sprudlende ungdommen ramla inn en etter en – brorparten tilhørte fjorårets avgangselever. Stillheten var brått brutt og jeg hadde havna midt oppi noe som jeg helst ikke burde vært en del av. Men men…det er nå faren ved å ta buss i nærområdet. Som lærer er du ganske utsatt sånn – ja nærmest som ”kjendis” å regne. Men denne bussturen, som tross alt var av kort varighet, var hyggelig den, og fikk satt fart på tankene.

Å sitte på en buss er kanskje ikke det festligste man gjør (understatement jepp!), men det forteller en del om oss nordmenn. Vi setter oss nødig ned ved siden av andre med mindre vi må. Ikke følges lenger heller den ikke nedskrevne regelen om å reise seg for eldre. Forleden uke var jeg med en del elever til Drammen med rutebuss, og det er tydelig at de må kurses i dette. Ikke vet jeg, men håper ikke dette er et godt omen på det Peer Gynt’ske meg-selv-nok-samfunnet vi lever i. Og å snakke med fremmede, nei det skjer ikke. Vi er for private til det, for kalde til det, for lite utadvendte til det. Men å snakke i mobil, det gjør vi. Her legger vi ut om privatlivet så det monner uten å mukke. Både arveoppgjør, jobb- og kjærlighetskonflikter og sågar intime detaljer har jeg ufrivillig tatt del i på bussen. For så vidt underholdende til tider, og jeg må jo ærlig innrømme at titteren i meg lytter med interesse.

Bussjåføren tar deg fra holdeplass til holdeplass. Det humper litt opp og litt ned, det svinger litt hit og litt dit. På mange måter er det å være lærer det samme. Du gjør alt for å holde stødig kurs, for slik å få brakt elevene trygt fra a til å. Vi må også nøye passe rutetida, hvilket gjør at vi ofte må gi gass selv om det mest hensiktsmessige kanskje ville være å tråkke på bremsen. Problemet for noen er nok at vi ikke stopper nok, og at vi lar noen stå igjen forbikjørt på forrige holdeplass. De henger ikke med lenger og trykker forvilt på stoppknappen, går av og må vente på neste buss som kanskje aldri kommer. Nei, det å få med seg alle på alt er dessverre en utopi. Alle må jo ikke kjøre samme rute til samme tid. Dessverre er det imidlertid altfor lett å følge rutetabellen slavisk, selv om ikke alle klarer å tilpasse seg dette A4-mønsteret. Men noen må slippes av tidligere enn andre, noen har behov for andre utfordringer, noen må kanskje bruke lengre tid ved å gå, andre sykle, ja kan det hende noen syns det av og til blir for kjedelig på bussen, de kan kanskje kjøre bil, ta tog eller endatil fly. Det er i alle fall helt poengløst at de sitter og sover på bussen, og vips så er endestasjonen nådd uten andre læringserfaringer fra skolen enn at den var en endeløs sovepute.

Å reise kollektivt bringer imidlertid mye positivt med seg. At alle skal kjøre og velge helt sitt eget løp, vil gjøre samfunnet enda kaldere og mer egosentristisk. At alle derimot fra tid til annen sitter i samme buss, er godt for bl.a. miljøet. Det viktige er bare at skolen ikke må bli like avlang og firkanta som bussen er.  

Mye mulig at samfunnet har blitt kaldere med årene. Ungdommen seg i mellom derimot virker ofte å være veldig gode busser (ja, jeg veit – for dagen veldig tørr humor). Jeg registrerer at jenter så vel som gutter ikke er redd for nærkontakt nå om dagen. De er ofte opptatt av seg og sine, er veldig åpne, spontane, kontaktsøkende og impulsive samtidig som de viser omsorgsevne- og glede for hverandre. Ungdomsmiljøet er rett nok til tider hardt, men min oppfatning er likevel at det er mye koz og klem, noe bussturen også bekreftetJ Kanskje kan vi derfor håpe på en varmere framtid?

Uansett føler jeg at jeg har verdens beste jobb selv om hjulene går rundt og rundt nå og da. Fort i svingene går det også, men jeg håper at jeg aldri kjører ut i grøfta. Som ungdomsskolelærer får jeg jo nemlig en unik mulighet til å være i kontakt med ungdomsgenerasjonen, noe som gjør at jeg kan følge med på trendene, være vital og virkelig føle at jeg lever. Helt seriøst asså! Og slik kan jeg leve i håpet om og synge: ”Forever young – I want to be forever young”.

Jaja Andreas…jeg lot meg i alle fall inspirere av bussturen, så da har jeg vel gjort min del av avtalen. Så nå forventer jeg en kommentar J