Tida flyr -

- Jeg sitter her på flyet og ser utover havet en solskinnsdag i ferien min, forteller Rune T Berg i ukens petit -

Denne siste dagen av påskeferien tilbringer jeg nemlig i luftrommet på vei hjem fra Gran Canaria. De 4107 km over kontinentet gir god tid til tanker. Hvorfor ikke i den anledning komme med noen luftige betraktninger sett fra fugleperspektiv? Over skyene er jo som kjent himmelen alltid blå, og det burde jo borge for klare tanker… Men garantere kan jeg ikke, da jeg lett kan støte på noen skjær i sjøen…ehhh…eller kanskje heller bli tatt av vinden og havne i turbulens. Så jeg anbefaler at du fester setebeltet.

Hver gang jeg er på reisefot, og særlig nå i x antall fots høyde, tenker jeg over hvor utrolig godt jeg som en av lottovinnerne i Norge egentlig har det. Samtidig tar jeg meg i å syte over bagateller som været. Sist nå på Gran Canaria der jeg jamret og bar meg over at en sky fra tid til annen stengte for sola. Solbrent ble jeg jo okke som, noe som gikk ut over humøret. Jeg synes nemlig jeg kan høre at kjentfolk sier: ”Rune er rød på nesen”… Som om det er verdens undergang.

Trygt fastspent i flysetet er det imidlertid lettere å løfte blikket. Faktum er jo at knapt noen er så privilegerte som meg som reiser og flyr støtt og stadig som nordmenn flest. Bare det at man faktisk kan dra på ferie er som luksus å regne. God jobb, fast inntekt og tak over hodet har jeg også. I verdensmålestokk er ikke akkurat dette noen selvfølge. Den norske naturen til ulike årstider er også noe jeg ikke vil være foruten over lengre tid. Her jeg sitter ser jeg svermerisk og drømmende fram til igjen å få oppleve frisk norsk luft og duft av vår. Ja, noen ganger slår det meg at jeg kanskje ikke skulle bruke så mye penger på reising, da det jo er en dyr måte å finne ut at jeg har det best hjemme. På den annen side handler reiser om avkobling og opplevelser samt at man får et videre perspektiv på ting. Det er jo ikke akkurat sunt å kun oppholde seg i luftbobla Norge.

Men nå må pennen snart legges bort. Her om bord er det tid for en himmelsk treretters med rekecocktail, karbonade og eplekake. Flymaten ja, den klages det mye på. Jeg skal være enig i at det ikke akkurat er noen høydare, men hvor mye skal man forlange da? Servert blir den av et kabinpersonale med kjærlige smil. Pene er de også, og med ett tenker jeg på Olsen Brothers ”Fly on the wings of love”…

Måltidet er fortært. En langtrekkelig film ruller over skjermen så noen flere fabuleringer passer godt. Et fly kan forresten sies å være den eneste kinosalen man ikke kan forlate hvis filmen er dørgende kjedelig. Ferien har imidlertid ikke vært kjedelig. Ferie er for øvrig som en slags fest. Man ser fram til den, og det er moro så lenge den varer. Så venter dagen derpå før det er back to basic igjen. En fest i ny og ne er ikke å forakte. Det samme tenker jeg om ferier, for selv om ferielivet utvilsomt er harmonisk og avslappende, er det jammen godt å ha en jobb å gå til. Jeg jobber tross alt for å gjøre meg fortjent til fridager. Hadde jeg hatt fri hver dag, hadde jo ikke feriebegrepet blitt det samme.

Nei, nå begynner jeg å gå tom for bensin gitt. Heldigvis nærmer det seg landing. Det er med andre ord igjen tid for bakkekontakt og nye hverdager. Jeg ser tilbake på en flott ferie med glede like mye som jeg ser fram til å møte med nyladede batterier på jobb igjen.
Og kjenner jeg tida rett, så flyr den fort av gårde til neste ferie.