Tidsføleri

Ukens petit, den siste dette tiåret, er ved Rune T. Berg.

Tidenes hastigste høst er endelig over for min del. Det føles i alle fall sånn, selv om høsten i fjor nok var tidsmessig like lang eller kort som årets. Merkelig det der med tid. Klokketid er i utgangspunktet et absolutt begrep, men like fullt hører man til stadighet at eldre mennesker, meg selv i mitt 30.år inkludert, sier at tida – ja den går bare fortere og fortere for hvert år som går. Det er for øvrig et paradoks at jo eldre og tregere jeg blir med åra, jo raskere føler jeg at tida går. Kanskje har dette med påtvungne og selvvalgte arbeidsoppgaver- og plikter å gjøre, men hvorfor sier gjerne pensjonister som kan nyte livets dessert det samme da? Selvsagt er dette bare tullete tidsføleri, dog med snev av frykt og angst i seg. For er ikke dette egentlig bare et uttrykk for at man ønsker å stoppe tida og dermed egen aldringsprosess?

Det finnes dager i livet der man kanskje skulle ønske at tida sto helt stille av andre årsaker også. Men i all ærlighetens navn er det ikke mange slike intense lykkedager i et gjennomsnittlig liv. Jo da, jeg kan se at man kanskje ønsker tidsstillstand ved nyforelskelse, på toppen av en vinterkledd åskam etter timers strev på ski, på sandstranda under den deilige sommersola eller under et himmelsk måltid. Likevel er det vel slik at livet først og fremst består av hverdager, og at alt annet er å regne som bonusmateriale. Og så er det opp til den enkelte da å finne metoder som gjør at man kommer gjennom blåmandager og askeonsdager for den del. Skal livet gå rundt, må man i alle fall sørge for å ikke alltid være helt A4 i tankegangen. Nei, skal det gå rundt, må man faktisk kutte noen hjørner av og til.

Livet er, enten man vil eller ikke, å betegne som bevegelse i tid fram mot et endelig mål. Noe vitenskapelig svar på hva meningen med vår eksistens er, finnes ikke, men er det en ting som er hevet over all menneskelig tvil, så er det at vi ikke kommer levende fra det. For det er som den engelske filosofen Herbert Spencer har skrevet om tid: ”Tiden er noe vi prøver å slå i hjel, men som til slutt slår i hjel oss”. Klisjéfylt, men akk så sannferdig, er det følgelig også når det sies at tida er kostbar, at man må leve i nuet og at man må nyte hver dag som om det var den siste. Eller da carpe diem...

I den store sammenhengen er tida hvert enkelt menneske tilbringer på jorda som et nanosekund å regne. Under en filosofiforelesning for ti år siden (du verden hvor tida flyr…) husker jeg det ble sagt at det viktigste i livet ikke er å komme fram, men å reise på første klasse. Et livskraftig livsmotto som forteller alt om at dette nanosekundet vi har til rådighet bør nytes til fulle. I mine øyne handler dette også om å velge noen utradisjonelle sideveier i livet, da det jo der sjansen for å finne og oppleve noe nytt er størst. Slik kan du også sette framtidige spor etter deg.

Ja, livet er en sann symbiose av fortid, nåtid og framtid. Kim Haugen har i den forbindelse sagt: ”Dagen i dag er morgendagen som du drømte om i går”. Man drar nytte av fortidas erfaringer, mestrer øyeblikkets kunst samtidig som man bærer på framtidige drømmer som man håper en dag skal bli virkelighet. La den britiske X-faktordeltakeren Susan Boyle og hennes fantastiske versjon av ”Life is a dream” stå som et godt eksempel på dette.

Riktig god romjul ønskes dere alle. Romjul som betyr sårt tiltrengt hvile- og kvalitetstid med familie og venner. Romjul som også burde bety tid til ettertanke. Tidsføleri ja vel, men du store tid hvor nyttig og interessant det kan være.