En filatelist av beste merke

Anton Wego, antikkmessegeneral på Frogner menighetshus

Da vi stakk innom antikkmessa på Frogner Menightes lørdag ettermiddag, var Anton Vego på plass der han pleier å være når det arrangeres slike messer der i gården.

I hjørnet rett innenfor døra satt han omgitt av frimerkealbum, pinsett, lupe og noen helt nødvendig kataloger. Han har i flere år vært fast sjef for antikkmessene, og han sitter også i styret for Stiftelsen Frogner Menighteshus.

Alt i 1976 var han med i arbeidet med å få husert reist. Den gang la han gulvbelegget i hele huset. - I rommet vi sitter nå, la jeg en stripe grønt innerst ved ved veggen, så det ikke skulle bli så ensformig. Nå for tida utfører jeg en slags selvpålagt  vaktmestertjeneste på huset, sier han.
Før i tida sparte nesten alle gutter på frimerker. Anton startet tidlig, men samlingen ble liggende urørt noe når, helt til barna kom, og far og sønner kunne ha en felles hobby i frimerkene.

I dag er han for lengst pensjonist, men frimerkene kommer til å følge han livet ut, og han er  alt nå litt opptatt av hva som kommer til å skje med bananeskene fulle av album når han er borte. Barna har så langt ikke vist den sammen utholdenhet i det å samle frimerker som faren.

Som yrkesaktiv hadde Anton tungt kroppsarbeid. Når fredagen kom, kunne han ofte ha hodepine, men noen timer bøyd over albumene gjorde slutt på smertene.

Han er medlem av fire filatelistklubber. Han kjøper stort og selger smått. Der han sitter, er han omgitt av stabler med album i alle fasonger. Og han har oversikt over hva som fins i dem og kan straks være til hjelp om det skulle dukke opp en samler som nettopp mangler et merke i en serie. Rik har han ikke blitt, men det har heller aldri vært motivasjonen bak frimerkeinteressen. - Jeg har lært mye av hobbyen min, sier han.
- Husk, at hvert merke har en historie. Store begivenheter i et land feires gjerne med en frimerkeutgivelse.

Ofte gjenspeiler også motivene på frimerkene noe særmerket for landet de gis ut i.

- For mange utgivelser er et problem, sier Anton. Det er knapphet på et eller annet som ligger til grunn for all samlerinteresse. Oversvømmes markedet, er det liten vits i å samle.

Grønland er et interessant land for filatelister. På tredve år ga landet ut bare rundt 74 frimerker, og naturlig nok var det ikke så mange av hvert. Likevel har Anton merkene fra Grønland og kan også hjelpe andre som ønsker å utvide samlingen med merker  fra verdens størst øy. 

E-mailen har snudd opp ned på det meste. Det tradisjonsrike norske postvesenet har mistet den autoriteten og statusen det en gang hadde. Posthuset var gjerne en sentral bygning i et hvert tettsted. I dag utføres tjenestene i en krok på super`n.

Det har vært to fine dager på Menighetshuset, selv om interessen for gamle ting neppe er hva den var. Det er så mye av alt. Heller ikke er den gamle innstillingen om” to save for a rainy day” særlig utbredt blant folk. Vi lever i ”nuet”, som det heter. Men om du ingenting kan ta med deg dit du går, kan det  hende samlerne blant oss i sin opptatthet etter å se en helhet og finne en sammenheng, er i stand til å få et noe mer meningsfylt liv enn alle som i dag synes å leve etter regelen om bruk og kast.