Lierbyen, et levende kommunesenter

Berit Dahl Soltvedt har oppskriften

Når kommuneplanen for Lier vedtas , er det få hvis noen politikere, som har lest innspillene til Berit Soltvedt. Knapt noen har har fått med seg det alternativet hun gjennom flere år har lansert gjennom tekster, malerier og tegninger.

Berit er kanskje kommunens kulturskaper nummer en. Hun har bidrattt til at vi har fått en økt forståelse av oss selv som liunger. Hennes utgangspunkt har ofte vært St. Hallvard. og i utallige arbeider innenfor litteratur og billedkunst, har hun vist at gutten fra Husaby er et forbilde vi skal strekke oss mot og et eksempel når vi skal stake ut visse moralske prinsipper for vår livsførsel.

Hun er psykolog med spesialfelt innenfor  utviklingspsykologi. Hennes erfaringer fra psykologien har vært til god hjelp for det enorme arbeidet hun har gjort på ulike områder der folks ve og vel har stått i sentrum.

Hun satte fredsbevegelsen i Lier på Norgeskartet. Med Aksjon ”Kjernehuset” gikk hun med liv og sjel inn for å skaffe Lier et kultursenter, mest for kvinner, der det sosiale fellesskapet og kreativiteten i forskjellig former skulle blomstre. Ideene har kommet på løpende bånd, og hun gleder seg hver gang noen av dem blir erstattet av andre og bedre.

Gjennom skribentvirksomhet i bøker, hefter og tidsskrifter, har hun beskrevet en alternativ verden der menneskene lever mer i takt med sin bestemmelse, og der de ikke gjennom egen aktivitet ødelegger livsgrunnlaget for egne barn. Via sin kontakt med forskere og forskningsmiljøer i utlandet, har hun gitt et vesentlig bidrag til debatten rundt arbeidet med å lage en overlevelsesstrategi for menneskeheten.

-Vi har nemlig ikke så lenge igjen, sier Berit. Jeg skjønner ikke hvorfor vi ikke til fulle tar innover oss at vi er langt på vei mot en katastrofe, som i løpet av få år vil gjøre kloden ubeboelig for mennesker. Utviklingen er ikke lineær. Det går med andre ord ikke sakte men sikkert. Vi kommer til et punkt der prosessene i naturen reverserer, og vi går utfor stupet. Vi har faktisk kommet dit alt, men i vår del av verden merker vi det ikke. Vi bruker av vår overflod til å kjøpe oss tid.

Berit tror heller ikke teknologien vil hjelpe oss. -Teknologien har gitt oss mye, men i sum har jaget etter stadige materielle forbedringer gjort at vi visket ut sporene vi har gått. Vi er uvillige til å se at løsningene ofte ligger i erfaringer gjort i fortida. Industrialisme og teknologi har skapt disharmoni, og koblet sammen med kapitalismen har vi fått et system der konkurranse og profitt er målet for virksomheten.  Det burde vært samarbeid og fellesskap, sier Berit.

- Materialismen og tanken om at det er forbruket, konsumpsjonen, som er selve drivkraften i samfunnet, har satt oss på sporet til katastrofen. Vi vet det nok, men skyldfølelse er noe vi helst vil kvitte oss med. Det skjer en reaksjonsdannelse, en angstskapende følelse som blir erstattet av det motsatte. - Et ganske vanlig fenomen, sier psykolog Martin Soltvedt som fra godstolen i nærheten vaktsomt følger samtalen og kommer med hyppige kommentarer. Martin er heller ikke villig til å være enig i at våre valg skyldes en slags genetisk feil. - Nei, det er nok mer kulturelt betinget, sier han.

Berit og Martin bor i en koselig leilighet i Bakerikvartalet i Lierbyen. Alle vegger er preget av den aktiviteten de to gjennom et langt liv har bedrevet. Teknologien var ikke helt på høyden den gang Bakerikvartalet ble bygd. Lekkasjer fra tak, skeive vegger og hellende gulvet har preget det forholdsvis nybygde boligkomplekset. I første etasje står hundrevis av kvadratmeter med moderne butikklokaler tomme.

Kommunesenteret er stort sett blåst for mennesker kl. 12 en lørdag i slutten av september. Folk er ute på kjøpesentrene for å shoppe. - De skulle vært her nå, sier Berit. - Det er kraft i et levende lokalsamfunn. Vi må skape sentre som i størst mulig grad er selvforsynte, og som er bygd opp etter helt andre prinsipper enn de som styrer utviklingen i dag. Da vil vi kunne forstå sammenhenger i tilværelsen, og resultatet vil føre til en kreativitet blant folk som i dag er skjult fordi den aldri blir etterspurt.

Norge er en sinke når det gjelder å ta klimakrisen på alvor.
Vi har oljen, og den kan i lengden bli vår forbannelse, og oljelobbyen har en utrolig makt. I utlandet fins flere samfunn som har realisert ideene Berit forfekter, små lokalsamfunn som har forstått at veien til en framtid går gjennom en mentalitetsforandring.

Det vil føre for langt å komme inn på detaljer i Berits verden. Men i kjølvannet, som den ustoppelige tankestrømmen fra Berit har skapt, har det oppstått en mangfoldig litteratur som er lett tilgjengelig for interesserte liunger.

I denne sammenhengen er det gjerne to hefter vi vil rette oppmerksomheten mot. ” Å leve i 2009” med underteksten, ”Hva med våre etterkommeres dom”, er det første. Heftet er gjennomillustrert av Berit, og fylt med artikler om den filosofiske og ideologiske bakgrunnen for den samfunnsstrukturen hun mener vi må bygge framtida på for å overleve.

I heftet ”Visjoner for Lierbyen” har Berit satt sammen en artikkelsamling, en massiv idédugnad der assosiasjonene flyter fritt, men der vi alle blir fortalt hvordan Lierbyen kan omdannes til et levende kommunesenter der folk bor, arbeider og finner sammen på fritida.
Heftene fins på biblioteket og er også tigjengelige på Servicetorget, så vidt jeg vet.