Miljøvei i Lier

På en slik vei bør myke trafikanter kunne selge miljøkvoter til staten.

I prinsippet mener jeg at en vei ikke skal være bedre enn at det skal være ubehagelig å ferdes på den i mer en 40 kilometer i timen. Det er ikke farten som dreper, men motorkjøretøy som er konstruert slik de lett kan kjøre dobbelt så fort som den tillatte hastigheten på norske veier. Kort sagt, standarden på  veiene  er teknisk sett milevis bak de kjøretøyene som trafikkerer dem.

 Nå diskuteres det livlig i Lier om veier og veistandard. Trafikken må fram - og det fort, blir det sagt. Hovedferdselsåra gjennom bygda i nord -syd retningen, Rv 285, er langt på vei en vei etter mitt hode.  Den er så dårlig at skiltet, den røde trekanten på hvit bunn med utropstegn og som i veitrafikkloven har betegnelsen, ”annen fare” burde stå med korte mellomrom på hver side fra Lyngås til Kornerudsletta.

Det er et under at ikke veien ligger høyt oppe på statistikken over ulykkesbelastede strekninger i Norge. Det ser ikke ut til at McAdamiseringsprinsippet som med så stort hell ble brukt av tyske veibyggere på Strekningen Sylling - Skaret, var ukjent blant dem som arbeidet på den samme veien lenger sør.

Dermed er da også grøftingen mangelfull, og veien oversvømmes på faste steder hver gang det regner. Humper og regelrette krater er som ”pop ups” på en data uten virusbeskyttelse. Omvendt dosering sammen med sentrifugalkraften truer med å trekke deg i grøfta i mange svinger, og der havner du ettersom det mangler skikkelig autovern de fleste steder.

Trailersjåfører synes å ha en forkjærlighet for veistubben som lettest mulig bringer dem fra Skaret til Oslofjortunnelen og videre sørover. Og det får mange privatbiler, en og annen syklist og traktoren som vel egentlig har hevd på strekningen, lide for.

Som antydet, jeg er ikke i mot at veistandarden blir verre hvis det får folk til å kjøre mindre bil. Blir det verre langs Østsida i Lier, kan biltrafikken stoppe helt opp. Dermed kan veien endelig bli farbar for syklister, gående og en og annen moped. Men det bør altså finnes et alternativ før det kommer så langt.

Jeg sykler strekningen Sylling-Tranby til og fra jobb ca. 50 ganger i året. Aktiviteten kommer under kategorien risikosport, og det lille adrenalinkikket du får hver gang en trailer drar seg forbi i skråningen opp mot Sørsdal, oppveier på langt nær frykten for å havne under et av tvillinghjula.

Jeg er langt fra alene på veien, men savner tohjulingene. Jeg tror vi ville vært flere om staten krediterte syklistenes bidrag til reduksjonen av klimagasser. Det kan den gjøre ved å komme med en form for godtgjørelse til alle som prioriterer sykkel framfor bil på vei til og fra arbeidet. Det må da være like greit og samfunnsmessig mer lønnsomt å handle klimakvoter av landets syklister enn ensidig å investere i ny teknologi alle andre steder i verden.

Men det kan være direkte uansvarlig å friste med penger for å få folk til sykle langs Rv 285. Noe må gjøres med veien, og hvorfor ikke lage en miljøvei? Det er lenge siden ” grønne Lier” var noe mer enn en fargeløs floskel. En miljøvei gjennom bygda kunne friske opp på grønnfargen og være et plaster på alle miljøsårene bygda er blitt påført.

På en slik vei må kollektivtrafikken få god plass. Likeså må den ufarliggjøres uten at det dermed legges til rette for økt hastighet.
En god sykkelvei og gangsti må få førsteprioritet. Den må holdes i god og farbar stand og være attraktiv for myke trafikanter året rundt.

Ettersom det jo stadig blir mildere, vil det bli lettere å la bilen stå.
Så er håpet at det igjen skal bli kaldere. Men da har det forhåpentligvis skjedd en holdningsendring blant folk som gjør at alt vil bli gjort for å unngå en ny nedsmelting.