Minner fra livet på E-18

Er E-18 et sted? Og hvis ikke, hva er da denne opptil flere titalls meter brede asfaltstripen der så mange mennesker tilbringer mye tid hver eneste dag? Knut A. Andersen tar i ukens petit leserne med på en veistrekning de fleste har et forhold til.

Sett fra nærmiljøet er E-18 først og fremst motorveien som krysser Drammenselven på Norges lengste bro, går på skrå gjennom nedre deler av Lier, og fortsetter forbi Asker og Sandvika til Oslo.

Men E-18 er mer enn det: Europavei 18 strekker seg fra Craigavon vest for Belfast i Nord-Irland til St. Petersburg i Russland. Underveis er den innom Skottland, England, Norge, Sverige og Finland. Veiens lengde er rundt 1890 km. I tillegg kommer en god del fergestrekninger.

For meg er E-18 imidlertid først og fremst de 30 kilometerne mellom Drammen og Blommenholm som jeg i løpet av yrkesaktive år må ha kjørt 10000 ganger til jobb og 10000 ganger tilbake, en samlet kjørelengde på minst 600.000 kilometer. Visste de om det, ville nok både Kurt Oddekalv og miljøministeren be om arrestordre. Men kjørt er kjørt.

Dessuten har jeg aldri forstått kollektivtrafikken med tog som står stille i timer på grunn av kjøreledningsfeil eller signalproblemer. Så hadde kanskje buss vært et alternativ, men det viser seg snart at bussruten minner mye om langdryge sightseeingturer til kjente og ukjente steder i hjem- og nabobygder. Visstnok finnes det ekspressbusser også, men de har så få stoppesteder at man må gå en halv time både til og fra nærmeste stoppested.

Dette fagre landet er fra skaperens side ikke beregnet på kollektivtrafikk, og på de stedene som likevel er det, havner man på busser og tog der det er for trangt til å kunne bla i en tabloidavis uten å få sinte blikk fra medpassasjerer, som for sin del snakker høyt og tydelig i mobiltelefon om saker de ville hviske om på andre steder.

Dermed er E-18 alternativet, og der finner man sin plass i en sverm av biler på vei mot hovedstaden på morgenen og tilbake igjen etter endt arbeidsdag.

Gjennom et langt liv på veien gjør man saktens en god del observasjoner. Man observerer den daglige trafikken, de kjente og ukjente tegnene før andre foretar sine manøvrer. Man observerer det stadig råere trafikkbildet der ikke minst lastebilene – en gang kalt landeveiens riddere - nå altfor ofte viser seg som det motsatte. På veien viser vi våre verste egenskaper – og noen få ganger de beste.

På lang avstand ser man bilfører med hodet på skakke og uoppmerksom kjøring. Mobiltelefon! Hvis politiet ville kontrollere mer, kunne statskassen boble av nye inntekter.

Det utvikler seg imidlertid en slags felles enighet og forståelse for behovet for å overleve. Smidigheten kan være på kanten av både veien og trafikkreglene, men er ufarlig når man vet hva andre vil tillate seg. Det vet man i rushtiden. Alle vet hvor køene oppstår og blir derfor sjelden overrasket. Når køen likevel stopper helt overraskende, smeller det.

Så kommer sommeren, og dermed ferietrafikken med de uerfarne med langvarige depresjoner etter å ha tilbrakt livet på grusveier med vikeplikt for møtende trafikk, slår seg løs i venstre kjørefelt med 100,00 km/t og tror de dermed har kontroll over all trafikk i samme retning.

Eller når gjennomreisende med flyttelasset på tilhengeren mister sofaputer og den nyinnkjøpte IKEA-madrassen bøyer seg i nitti graders vinkel i grinda på biltaket og nærmest stritter mot å bli fraktet til Porsgrunn eller Røldal eller hvor det kan være.

Rushtiden innbyr bare unntaksvis til høy hastighet, men når trafikken stilner av, dukker fartsfantomene opp. Det gjør politiet også.

Plutselig skimtes blinkende blålys bak grill og i bakvinduene på biler ingen trodde politiet brukte. En fartssynder blir stoppet og går med fåret blikk ut av sin litt for raske bil. Man nikker medfølende, men vet at stakkaren har brutt noen regler som må overholdes. Situasjonen minner om en sebra som blir tatt av løven, bortsett fra at det er den langsomste sebraen som blir løvemat, mens det på E-18 er den raskeste som er taperen og må reise hjem med tynnere lommebok.

I september kommer den første glatte høstdagen ved Liertoppen etter at regnet fra kvelden før er blitt til is i løpet av natten. Så følger vinterdager når snøen laver ned og bremselengden går hinsides horisonten.

Slik går livet videre på E-18 dag etter dag. Alt er rutine. På vei hjemover tyter lokale nyheter fra Akershus ut av radioen før den rett før man skimter Lierdalen automatisk vipper over til et helt annet tema i buskerudsendingen, bare avbrutt av en trafikkmelding om at en eller annen ferge i Hordaland er en halv time forsinket. Snart etter er enda en dag på E-18 lykkelig til ende.