Jeg har et nedarvet forhold til Halden. Mine foreldre kom derfra, og det gjorde stort sett også deres foreldre og besteforeldre. Det betyr at jeg har et betydelig nærmere forhold til den vesle østfoldbyen enn til de fleste andre byer i landet. Halden har lite snø og lutefisk, og det setter jeg pris på.
Selv har jeg aldri bodd i Halden, og det er ikke ofte jeg er på besøk der. Det vanligste er blitt begravelser, men nå er nesten alle jeg kjente borte. Når jeg er i Halden, besøker jeg derfor kirkegården, for der ligger de fleste av mine besteforeldre, onkler og tanter, og etter hvert også noen fettere og kusiner.
Kirkegården i Halden ligger i en skråning opp mot en fjellknaus med fri sikt mot Fredriksten festning. Selve byen, som har flere bevarte gamle trehus enn norske byer vanligvis har, ligger mellom kirkegården og festningen.
En gang i blant sitter jeg i Halden biblioteks kjeller og ruller gjennom mikrofilm med aviser fra den gang mine foreldre vokste opp i byen.
Når jeg blar i gamle familiealbum, gjenkjenner jeg mange av husene som fortsatt finnes. Det er derfor jeg en dag kunne stikke innom et hus min farfar bygde og gi eierne en kopi av et bilde av huset slik det en gang så ut. De takker begeistret og inviterer inn på middag. Hvor lite det skal til for å få kontakt med mennesker man aldri før har møtt.
Halden var en ledende sjøfartsby på 1800-tallet, og min bestefar ville til sjøs. I motsetning til byens skipsredere innså han imidlertid at seilskutetiden var på hell, og han utdannet seg derfor som maskinist. Som maskinist hadde han seilt frem og tilbake over Nordsjøen under hele første verdenskrig mens tyske ubåter senket skip etter skip. Senere tilbrakte han i mange år arbeidsdagen i maskinrommet på et dampskip i kystfart på India. Ettervirkninger av en tropesykdom gjorde at han måtte si farvel til sjøen som sekstiåring, men han levde til godt opp i åttiårene.
Hans eldste datter, som dermed var min tante, ble katolsk nonne da hun var på slutten av tyvetallet. Hun tilbrakte resten av livet i bønn og ubetalt innsats for medmennesker på sykehuset der hun arbeidet. Nå er hun også gravlagt på den samme kirkegården sammen med mange av sine medsøstere fra den katolske menigheten i byen.
Min morfar og mange av hans etterkommere er gravlagt litt høyere i skråningen, slik det kanskje også i dag sømmer seg for en som i dag utvilsomt ville blitt kalt en gründer. Også på kirkegårder later beliggenhet til å ha en viss status. Den unge eiendomsmegleren hadde gått over til produksjon av kofferter, lommebøker og andre skinn- og lærvarer. Fra forrige århundreskifte og tre-fire tiår fremover bygde han opp en stor produksjonsbedrift og kjøpte dessuten opp et stort antall butikker som solgte varene. Han ble svært velstående, men hjertet sviktet.
Så går jeg enda en gang mellom gravstedene på kirkegården i Halden, og jeg tenker enda en gang på hvem av de tre som var lykkeligst og om noen av dem noen gang angret på de viktigste valgene de gjorde i livet.
Bildetekst: Høyt over kirkegården i Halden ligger den imponerende Fredriksten festning.
Er Halden er med i Ja, vi esker? Det har jeg aldri hørt.
Tirsdag 21. juli 2009 10:52: Tom I.
Ja, i fjerde vers.
Onsdag 22. juli 2009 12:09: Knut A, Andersen
Halden het Fred(e)rikshald fra 1665 til 1928, og dermed også på den tiden da Bjørnson skrev Ja, vi elsker og brukte bynavnet i det fjerde verset:
4. Visstnok var vi ikke mange,
men vi strakk dog til,
da vi prøvdes noen gange,
og det stod på spill;
ti vi heller landet brente
enn det kom til fall;
husker bare hva som hendte
ned på Fredrikshald!
Fredag 24. juli 2009 18:06: Våken leser
Et spennende eksperiment om sommeren er å prøve de automatiske oversettelsesverktøyene som ligger på nettet. Jeg tok det siterte fjerde verset fra Ja, vi elsker og bestilte gresk oversettelse:
Σωστά, δεν ήμασταν πολλοί,
αλλά εμείς strakk στο σκύλο,
Όταν προσπάθησε μερικές φορές,
και ήταν διακυβεύεται?
ti vi Heller landet καίγεται
από ό, τι ήταν να πέσει?
θυμάμαι ακριβώς τι έγινε
προβλέπονται για Fredrikshald
Deretter lot jeg automatikken oversette tilbake fra gresk til norsk:
Høyre var det mange
men vi strakk i hunder,
Når prøvde flere ganger,
og var på spill;
ti vi Heller landet brannsår
enn å falle;
Jeg husker nøyaktig hva som skjedde
for Fredrikshald
Som de fleste vil si: den oversettelsen er gresk for meg.
Tirsdag 28. juli 2009 08:27: Dahlberg
Lier kommune gjorde et mislykket forsøk med samme teknologi for noen måneder siden. Jeg tror de innså feilen og trakk seg tilbake fra "nettsidene på fem språk" eller hva de kalte forsøket.
Tirsdag 28. juli 2009 12:41: Pål Skogmo
Neida, Lier kommune har aldeles ikke gitt opp det Dahlberg kaller et "mislykket forsøk". Det dreier seg om en link til oversetterprogrammet til Google som du finner på siden for Flyktninger og innvandrere: http://www.lier.kommune.no/templates/Page.aspx?id=323
Og tro det eller ei - oversetterprogrammet kan faktisk være nyttig for folk med et annet morsmål enn norsk når de skal finne fram til skjema eller annen informasjon på kommunens hjemmesider. Derfor har vi link til programmet, men jeg ser jo at en bivirkning er å bidra til ekstra sommerunderholdning for Liernetts lesere.
Ha en fortsatt veltranslatert sommer!
Tirsdag 28. juli 2009 23:31: Svend Asbjørn Sylling (red.)
Liernett testet ut flerspråklige versjoner av nettavisen tidligere, med vår egen løsning. Det er nok ikke et satsingsområde for Liernett, men når temaet først er oppe kan disse fire nevnes:
http://en.liernett.no
http://fr.liernett.no
http://de.liernett.no
http://es.liernett.no
Onsdag 29. juli 2009 07:16: Rune Elven
Her er en vi eksperimenterte med for noen år siden, spesielt beregnet på trøndere i eksil:
Nå ser jeg at Liernett har lagt ut en versjon for barn og unge også: http://odalizer.com/cgi-bin/barnelizer.cgi?url=http://www.liernett.no/
Onsdag 5. august 2009 08:15: Dahlberg
Lier kommune bommet litt med det sikkert velmente forsøket på å tilby brukerne en automatisk oversettelse av nettsidene. Men pytt pytt! Den som intet våger, intet vinner. Oversetter man forresten siste setning til polsk og deretter tilbake til norsk, lyder den: Den som tør ikke vinne noe.
Via kinesisk lyder den: Den som tør noe, ingen seier.
Og til slutt via litauisk: Hvem tør ingenting, ingenting å vinne.
Lier kommune ønskes lykke til med fortsettelsen og en fortsatt god sommer! Eller, som det blir via tyrkisk og tilbake til norsk: En fortsettelse for fremtiden velskrevet Lier kommune ønsker.
Torsdag 6. august 2009 09:11: Kritisk blikk
Rett skal være rett, så strengt tatt er det vel feil at Halden er den eneste byen som er nevnt i Ja, vi elsker. Det heter jo også "fra det høye Sverre talte Roma midt i mot", så det riktige hadde vel vært at Halden er den eneste NORSKE byen i nasjonalsangen.
Torsdag 6. august 2009 15:20: Pål Skogmo
Neida, Lier kommune har ikke bommet, som Dahlberg skriver. Vi har jo truffet midt i blinken, og gitt Dahlberg en morsom sommeraktivitet med å bruke oversetterprogrammet fra Google til å oversette fram og tilbake mellom forskjellige språk. Så dårlig som været har vært i sommer, og så lite aktivitetsmuligheter det er i Grønne Lier, er det flott at vi kan bidra til at Dahlberg og likesinnede har noe å pusle med. Det er nok mye god folkehelse i slikt, vil jeg tro.
PS
Personlig har jeg større sans for de som bedriver folkeopplysning om nasjonalsangen...
Mandag 10. august 2009 08:05: Knut A. Andersen
Når Roma er med i nasjonalsangen, dreier det seg ikke om byen Roma, men om paven (”… Sverre talte Roma midt imot”). Uansett er Roma med i teksten, så det riktige er at Halden er ”eneste norske by” i sangen.
.jpg)
.jpg)
