Mine byer: Shanghai

Denne gangen guider vår petitskribent, Knut A. Andersen oss inn i Shanghai --

På få år har Shanghai utviklet seg til noe som kan minne om en storby i USA med skyskrapere og overfylte shoppingtempler med kjente merkevarer, men du skal ikke langt inn i sidegatene for å finne butikker som kunne ha vært på samme sted i to hundre år og kanskje har vært det.

Jeg ser en tannlege med en gapende pasient i stolen og åpen dør ut til en skitten gate. Jeg ser
pyjamaskledde mennesker som myndighetene har bedt bruke et mer passende antrekk. Ikke nødvendigvis mørk dress, hvit skjorte og slips, men alle må tilpasse seg til en ny tid. Den amerikanske og vesteuropeiske dressmoten har for lengst fått fotfeste i Kina. McDonald også, og du kan ikke spise hamburger med pinner.

Gamle hus står for fall. Myndighetene tvangsflytter beboerne til nye høyblokker og river ned husene de bodde i. Også i Shanghai vil eiendomsutviklerne heller bygge høyhus enn restaurere. Derfor dundrer gravemaskinene mens en og annen støvsky fra byggeplassen fyller gater der matlagingen foregår under åpen himmel. Det dufter herlig fra de varme grytene. Fremskrittet lar seg ikke stoppe. Bare trafikken lar seg stoppe – av nye biler.

Jeg stopper for å ta et bilde. Da kjenner jeg noe som rører den ene skoen. En skopusser har på eget initiativ klemt ut skokrem på venstreskoen min. Vi har ingen avtale om skopuss, men han vet at jeg neppe vil gå omkring med skokrem på skoen.

Etter yrke og klær har denne fyren ikke fått del i velstandsøkningen som i løpet av få år har regnet over deler av Kina, og som godtroende nordmann føler jeg meg intuitivt ansvarlig for å forsøke å rette opp skjevheten. Jeg protester mot skopussingen, men vet at han kommer til å fullføre og at jeg må betale.

Forbi oss sykler en kar med et hundretall velbrukte kanner og annen emballasje kunstferdig oppstablet og surret sammen på sykkeltilhengeren. Det hele kunne for alt jeg vet kanskje bli antatt på en utstilling av moderne kunst.

Bildet over: Bilene overtar veier og gater i Kina, men sykkelen er fortsatt et viktig fremkomstmiddel.

Skopusseren fullfører arbeidet. Prisen kommuniserer ved at han viser at han har skrevet 80 yuan på det ene håndleddet. Trolig står det en gunstigere pris på det andre. Til samme pris kunne jeg fått et par nye sko. Jeg gir ham derfor det jeg vet skopusserne andre steder i byen forlanger. De har nemlig plakater som viser prisen.

Skopusseren gir fra seg noen ord jeg bare kunne gjette betydningen av, men tonefallet og ansiktsuttrykket sier meg at det ikke var takksigelser.

Jeg vandrer videre mellom nytt og gammelt i Shanghai. I en musikkforretning sitter en kanskje ti år gammel pike og spiller Beethoven mens stolte foreldre nikker begeistret til nordmannen som vil forevige hendelsen med videokamera. Det er visstnok et par millioner unge pianister i Kina, og konkurransen er beinhard. Ethvert tegn på anerkjennelse blir hilst velkommen.

Hotellet jeg bor på ligger et godt stykke fra sentrum, så langt at taksameteret har passert grunntaksten på 11 kroner før sjåføren svinger inn foran feil hotell. Tydelig beskjemmet over feilen ber han om unnskyldning, skrur av taksameteret og nekter å motta driks idet jeg fem minutter senere er fremme ved rett hotell.

Suppe med medisin, lyder den forklarende teksten ved en spennende gryte på hotellets kveldsbuffé. Godt å vite selv om det ikke står noe om hva medisinen hjelper mot.

- Vår oppgave er å yte god service, står det på et neonskilt ved politiets passkontroll på flyplassen. Mange kinesere sitter inne med annen erfaring.

Bildet over: Utsikt fra The Bund mot Pudong, som er Shanghais skyskraperbydel.

På bildet i ingressen ser vi utsikten fra Radisson New World Hotel ved soloppgang