Fotball og slikt.

Lier-nett har invitert en del mennesker, deriblant meg, til å skrive noen små artikler en gang i blant. Det synes jeg er veldig hyggelig. Spesielt føles det fint at jeg, dersom jeg ønsker det, kan skrive som privatperson, ikke nødvendigvis som ordfører eller som Høyre- representant. I dag vil jeg skrive ned noen tanker jeg har gjort meg om idrett og sport, og spesielt mediedekningen av sportsbegivenheter.

Det hender at jeg en og annen kveldsstund finner tid til å sette meg foran TV for å sløve ned med litt underholdning. Forventningsfull skrur jeg på,- kanskje de sender en vakker konsert, eller har de mon tro plukket frem en klassiker fra TV-teaterets storhetstid? Et intervju med en spennende personlighet ville også kunne friste etter en hektisk arbeidsdag. Det er lov å håpe…

Rikskanalen får førsteprioritet på zappen. Kanalen som en gang sto for folkeopplysning og kultur har vel noe å by på? Dessverre, og bedre lykke neste gang- det ble ingen gevinst for meg på NRK-1. Der sendes fotballkamp, herrer. Hysteriske sportsreportere invaderer TV-stua med høyrøstet, skingrende stemmeintensitet. Fremmede mannsnavn smeller i veggene etter hvert som de får foten på ballen. Innimellom skues en underlig forestilling der voksne mannfolk stabler seg i svære dunger på gresset. Fri og bevare…

Heldigvis har NRK etablert en alternativ reklamefinansiert kanal, NRK -2. Jeg zapper frimodig over til alternativet. Her må det da være noe. Joda, noe er det, - det er herrefotball!!! Riktignok en annen kamp enn den jeg var innom på NRK-1, så slik sett har NRK sine ord i behold når de kaller toeren for et alternativ, men nyansen er med respekt å melde mikroskopisk.

På TV2 har jeg ikke forventning om noe annet enn Hotell Cæsar, men jeg prøver likevel. Zapp, zapp, jamen har de slemme menneskene på hotellet fått fri i kveld, i stedet sendes,- ja, gjett : herrefotball!! Reporteren er gråtkvalt,- noen har scooret mål som antakelig ikke burde ha gjort det. En gresk tragedie blir barnemat i forhold. Til og med på radioen skriker forballreporterne, det er bare å skru av. På meg blir det en kveldstur i stedet, sunt nok.

Jeg er ingen fiende av fotball, men jeg tilhører så avgjort dem som synes at støvleskaftene for lengst er nådd. Og da snakker jeg ikke om lave fotballstøvler, men heller noe a la vadestøvler. Her om dagen skjedde det utenkelige: Selveste gromlaget Rosenborg ble slått av lille Hønefoss med to mål mot ett. Skrekk og gru,- Goliats fall for David gikk så hardt inn på Rosenborgs trener at han nå vurderer sin stilling, og styreformannen må søke hjelp hos psykolog! Ja, faktisk skal hele Rosenborgs lag tilbys psykiatrisk hjelp etter å ha blamert seg foran hele Norges publikum. Omfattende hoderullinger er varslet. ”De spilte som kjerringer”, proklamerer Rosenborgtreneren, ”bare håndveska manglet”. Det presterer han å si bare få dager etter at Norges fotballjenter kom hjem som sølvvinnere fra fotball-EM for kvinner.

Riktignok fikk dette europamesterskapet en brukbar mediadekning, men til daglig er kvinneidrett nærmest fraværende i norske medier. Jeg nekter simpelthen å tro at kvinner bedriver så lite sport og idrett som media gir inntrykk av.

VG har nå laget et eget rosa sportsbilag så slike som meg kan legge det bort uten videre. For moro skyld gikk jeg gjennom bilaget her en dag. Av 44 sider handlet 42 om menn. 42 sider med enorme bilder av sportsmenn i alle varianter. Kun to sider omhandlet idrettskvinner, herav lupekrevende mikroskopiske tabeller fra eliteserien i fotball for kvinner. Dagbladet, som forøvrig satser på å få flere kvinnelige lesere, ligger på samme kjønnsmessige forholdstall på sine sportssider.

Egentlig er det imponerende at fotballjentene fortsatt står på, men det gjør de heldigvis. Og i håndveska er det plass til en sølvmedalje!

Ulla Nævestad