Liungen ned - hva nå?

Liungen rykker ned for tredje gang siden 2003.

Vi har fulgt Liungen i opp og nedturer i fire sesonger. En gang har vi feiret opprykk, tre ganger har de gått ned. Hvordan skal Liungen ta steget opp i det gode selskap?

Denne sesongen har det vært mye galgenhumor på pressetribunen. I fjor, da laget tapte en del jevne kamper, var det mange kreative forslag til taktiske forbedringer. I år har det stort sett vært håpløst - Hva skal vi skrive i dag? Det finnes ingen enkle svar, det dreier seg kanskje om å finne seg til rette på sitt nivå.

Kunne man tro at et lag med en snittalder på like over 20 år, der en rekke spillere kun hadde erfaring fra andredivisjon skulle kunne henge med i en av verdens beste serier? Nå er det i alle fall ingen som tror på det lenger. Så får spørsmålet bli hvordan laget skal kunne hevde seg i divisjonen under.

Alle snakker om behovet for forsterkninger, sentrale spillere gikk noen uker tilbake ut i DT og etterlyste blant annet en klassespiller i hvert ledd. Finnes det noen klassespillere som er villige til å investere masse tid og svette i en klubb uten treningsfasiliteter, uten å få annet igjen for det enn en viss utgiftskompensasjon er det sikkert bare å sende daglig leder Hans Petter Hoelstad en mail. Desverre er det relativt laber tilgang på slike.

Løsningen blir som den blir for de små klubbene på herresiden - man må satse på egne juniorer. Det er fånyttes å snakke om klassespillerne man egentlig trenger, om egne talenter sliter benken og sliter med motivasjon. Det er foreløpig ikke økonomi i damefotball til å betale regninger og utdanning. Det handler i bunn og grunn om å skape gode aldersbestemte lag. Derfor er det positivt at daglig leder og styreleder i dag valgte å avslutte med å sette fokus på akkurat dette når vi snakket med dem. Nå skal team Liungen og jenter 19 nullstilles og bygges opp.

Like positivt er det ikke at man på hjemmesiden søker etter trenere til jenter 16 og skriver at trenererfaring ikke er noe must. Det sies mye pent i Liungen, og desverre blir det som regel gjort til skamme av andre fraksjoner i klubben like etterpå. Sentrale spillere velger å ta oppvasken i Drammens tidende like før kvallikkampen. Man sier at det ikke er noe tema å sparke treneren, men noen uker senere er nye trenere på plass. Man sier at man skal satse på unge talenter, men på sidelinja står ei ungjente og en frustert far og lurer på om det er noen plass til dem i klubben. Man sier at man skal være best i Norge om 3 sesonger, men på banen blir man kontrollert spilt ned i førstedivisjon i en kvallikkamp mot et entusiastisk men ikke spesielt godt Bodø - lag.

Det er sikkert frustrerende å jobbe med å bygge opp en klubb og et lag når noen stadig går rundt og dyrker konflikter og misnøye. Det er sikkert tungt å sette seg inn i bilen klokka 5 om morgenen for å kjøre til trening, når man stadig får høre hvor dårlig alt egentlig går.

En jeg kjenner sa en gang at den beste måten å takle bråkmakere på innen en organisasjon er å gi dem masse ansvar. Engasjementet må inn i positive former, for det holder ikke å stenge forumet på klubbens hjemmeside - folk slutter ikke å bry seg av den grunn.

All ære til dem som står opp i grålysninga og drar på trening eller for å vanne banen. All ære til dem som stiller opp på dugnad hver eneste hjemmekamp. All ære til hun som kjører den 12 år gamle dattera på kamp og til dattera som sitter på. All ære, og mange takk til alle dem som gjør en jobb slik at vi kan oppleve topp fotball i hjembygda. Måtte Liungen i løpet av høsten klare å gi alle de engasjerte spillerne, støtteapparatet, dugnadsgjengen og pappa på sidelinja så mange gode opplevelser og så mye ansvar at vi igjen kan få oppleve toppfotball på hjemmebane annenhver lørdag.