Liungen til Asker med lua i hånda.

Liungen stilte i dag med nesten like sterkt lag som de gjorde da de spilte jevnt med Asker i fjor. Asker har byttet ut stjernene med ungjenter fra rekruttlaget. Liungen kom fra overbevisende seier i serien, Asker kom fra et sørgelig tap. Du verden for juling vi fikk.

Asker – Liungen 9-0 (1-0)

Hanne Teigstad, en spiller som kommer til å bli skikkelig god, men fortsatt mangler selvtillit..

Asker er ingen kasteball. De har tre norgesmesterskap og var i finalen så sent som i 2001. I dag var det et helt annet og mye mindre rutinert lag som skulle bryne seg på et Liungen i medgang. Herregud som vi tapte!

Corner, 1-0

Liungen gikk ut i en original 6-0-4 formasjon. Fire spillere lå sammen på topp, 6 andre sto og hang på kanten av egen 16-meter og slo langt. Ikke en gang på corner gikk de fremover. Asker har relativt vasse angrepsspillere, og når de fikk gjøre som de ville fra midtbanen og frem til 20 meter var det greit, 1-0 etter et kvarter. Så mye for Donaldformasjon på toppnivå.

Etter dette gikk Liungen mer tilbake til det vante. Kjempet til seg ballen og slo langt mot Sørum og Granlund. Til pause hadde det vært greit med uavgjort, og vi som så på håpet på en festlig andre omgang.

2-0

Asker brukte ett minutt på å sette 2-0, og etter dette rant det inn i bøtter og spann. Hva gikk galt? Det er ikke viljen det står på, men problemet ligger nok mellom øra. Liungjentene slår ballen langt mot spissene – uansett. Både Gunnerød og Teigstad hadde flere ganger masse rom å løpe i, men stopper opp og slår ei svak pasning. Det er lov å løpe med ball. Begge var for øvrig blant Liungens beste – sikkert mager trøst i kveld.

3-0

Et annet problem er tøffhet. Liungen spiller tydeligvis etter basketballregler, ingen kontakt. Gi et topplag rom og tid på 20 meter – hva skjer da? Vi må inn i kroppen på motstanderen. Press dem til å gjøre feil. Tøffhet er en fin ting på banen – ikke ufin, men bestemt. Det er lov å takle motspilleren. Hederlige unntak i kveld var Åshild Thorud og Marita Kristiansen, 2 ungjenter som er i ferd med å vokse seg til klipper i Liungens forsvar. De var briljante helt til de ga opp.

4-0

Det er mellom øra problemet sitter. Liungenjentene ville mye i kveld, de kjempet lenge tappert, men respekten for Asker er for stor. Til slutt sto Liungen og så sjenerte på et Ungt Askerelag som rundspilte dem, mens de håpet klokka skulle redde dem fra tosifret. Det går ikke an på dette nivået. En annen ting jeg savner er engasjement fra trenerbenken. Når laget ditt er i ferd med å miste grepet på en kamp, bør lederne engasjere seg. Det går sikkert an å si at dette er en bevisst lederstil, eller at Liungen ikke satser på cupen i år, men denne stilen funker ikke all verden. Nå blir det en kamp for å få trua tilbake til helgas kamp.

Ingen ting å takke for...

Det bor mye i dette Liungenlaget. Jeg har også tro på trenere og ledere. Utfordringen nå blir å jobbe inn litt selvtillit, og begynne å kjempe. Dere kan ikke pusle dere opp i toppserien. Spillerne er gode nok, men i dag ble problemene vi har sett konturen av tydelige. Det er viktigere å ikke gjøre feil enn å gjøre det som er riktig. Det er viktigere å støtte hverandre enn å hisse hverandre opp. Hvorfor roper alle ”bra Ingunn” når Sørum sender i vei ei lompe en lilleputtkeeper kunne ha stoppet?

Fra nederlag til seier. Dette er en mulighet til å ta et oppgjør internt. Vi vet at Liungen er gode nok for toppserien, vi vet at jentene kjempet for harde livet i kveld – allikevel tapte de. Hvor mange psykologer må det til for å skifte ei lyspære? Bare en, men lyspæra må ville det selv. Alle må ønske å vinne. Colombo Nielsen i mål kastet saftflaska og bannet i raseri etter at hun hentet den sjette ballen ut av målet. Hvorfor? Liungen hadde allerede tapt solid, men hun har vinnerinstinkt, nevn en idrettsutøver som både har hatt suksess og heller ikke har hatt noe i mot å tape en del... Spisser skal ikke utføre arbeidsoppgaver, de skal ha den fordømte ballen i mål. Resten av laget skal ikke utfylle hverandre, de skal få tak i ballen for en hver pris og gjøre noe fornuftig med den.

Når jeg nå skal oppsummere, må jeg som amatør understreke at jeg ikke kan noe om fotball. Jeg kan egentlig ikke skrive reportasjer heller. Jeg er bare en kar som liker å se på fotball og heier på Liungen. Jeg setter pris på laget, det de representerer og det de presterer. Jeg ønsker virkelig ikke å skyte noen. Men for å vinne noe, må alle på laget ønske det – mer enn det andre laget, i hver duell i hver ballberøring. Jeg driter i delmål, visjoner og målsettinger. Arbeidsoppgaver og slikt er null verdt når man taper 9-0. Det eneste jeg bryr meg om er at Liungen må få ballen i mål. (Og så bør du komme deg på kamp! Dette er som regel både morsomt og bra)