Ukens petit er skrevet av Thorvald Lerberg
SMS & mail RULER OK
- Du er en time for seint ute. Vi er akkurat ferdige. Jeg står slukøret i døra til møtesalen og kjenner svarteperlatteren samtidig som jeg merker nesa vokser. -Jammen, jeg fant ikke noe tidspunkt på referatet fra forrige møte. ”Mailen da, den har du fått, eller var det en SMS vi sendte? Beskjed er i alle fall kommet til skolen. Nei, jeg måtte medgi for meg selv at mailboxen ikke var åpnet i dag. Men jeg hadde altså fått det for meg at møtet var etter skoletid ut fra en forelda tankegang om at det gjaldt å spare penger og unngå å sette inn vikar for at jeg skulle på møte. Men nei, slik var det ikke., dessuten hadde de alltid hatt møtene på samme tid.
-Men jeg er altså ny på gruppa. Ingen mente det hadde noe å si.
Jeg bladde raskt gjennom det fyldige standardreferatet og håpet at jeg kanskje hadde oversett tidspunktet der. Samtidig husket jeg erfaringen jeg har gjort om at lange referater ofte er uttrykk for dårlige møter. Og dessuten hvor nøye vi var med datoer og klokkeslett dengang møtereferatskriving var en viktig del av norskpensumet i 8.klasse. Noen møtedeltakere var alt på vei ut døra, men stoppet for å høre hva jeg hadde å si tantestemmen som nå med en viss oppgitthet ønsket en innrømmelse.
- Nei, sa jeg trassig . Jeg har ikke lest mailer i dag. Telefonen vet jeg ikke hvor er, men er den innen hørevidde, vil den svare hvis jeg ringer fra fasttelefonen på veggen. . Fra klokka kvart på åtte til to på dagen hender det at jeg prioriterer på en måte som gjør at jeg ikke får tid til å koble opp maskinen. De andre var forsvunnet antakelig på vei til et sted der de kunne få sjekket mailen. En stod alt med åpen bildør og snakket i mobilen.
Jeg tilhører ikke dem som med innoverblikk og yttertøy strener til arbeidspulten før arbeidstid for å sjekke mailen. Jeg er heller ikke av dem som på møter bråreiser meg og kaver av sted, velter stoler og tråkker på tær på vei mot døra med et jaget uttrykk i ansiktet etter å ha kjent kraftige vibrasjoner fra mobilen i bukselomma.
Til og med på kirkegården i begravelser har jeg sett dem, mobiljunkiene, snikende omkring på leit etter ei støtte høy nok til at de med bøyd nakke og ti tommeltotter kan taste seg bort fra øyeblikkkets tristhet. Sist jeg var på konsert merket jeg at dama foran satt med propper i øra og ledninger ned til en boks hun hadde i fanget. Det var slik å forstå at hun tok opp alt fra scenen. Sikkert fordi hun om noen senere skulle spørre henne om konserten , skulle kunne si: - Den ligger i ei lydfil på mailen din. Vi sjekker vel mailen?
I 60-åra gjorde en filosof seg populær på å hevde at maskinen er en forlengelse av mennesket. Noe jeg fikk bekreftet hver gang jeg var seint ute til skolen og måtte kaste meg på sykkelen for ikke ved skolestart å komme i hæla på læreren inn i klasserommet. I samme situasjon i dag ville jeg kanskje sendt ei melding. Ville mobilen på samme måte som sykkelen da vært en forlengelse av meg?
Mail og SMS har tatt bort den terskelen av ubehag som kan ligge i det å ta personlig kontakt. Det holder bare med ”syk i dag”, ”kommer ikke på møte”, ”forsinket”. Noen nærmere forklaring som kan gi rom for nyanser og dermed rokke ved budskapets troverdighet er ikke forventet.
Før var det så mye snakk om at mediet er budskapet. Virkeligheten var på TV, sa vi. Nå er det kommunikasjonskanalen - eller snakker vi om to sider av samme sak? I hvert fall er det ikke alvor før det er på mail eller SMS.
