Vi som leste Vesaas
Slåttonn på Bygdetunet
Da jeg kom ned Paradisbakken på søndag, ringte stabbursklokka på Bygdetunet til noon. Lyden traff en resonnansebunn i min bevissthet og fikk meg til å minnes sommerdager for lenge siden, da jeg var med i slåtten hos onkel og bestefar. Vi gikk etter klokka på nabogården, og klokka tolv var det noon.
Jeg deltok aldri aktivt i slåttearbeidet, gikk vel mest i veien. Ikke fikk jeg komme nærheten av ljåen, ei heller fikk jeg bruke høygaffelen. På på låven måtte jeg nøye meg med å hoppe fra låvegulvet, og ikke som fetterne mine, klatre opp til takbjelkene og stupe i høyet som Lynvingen, som på den tida var populær. Jeg var glad for at jeg slapp å ri hestene til elva. Jeg stakk meg bort i min egen vesle bakevje og hælte meg der i det lunka elvevannet. Jeg lærte ikke engang å bruke stuttljå, og hvis jeg i dag blir bedt om å dra slipesteinen, må jeg tenke meg om to ganger, så jeg ikke drar sveiva feil vei.
Men jeg vet hva det dreier seg om. Begrepet slåttonn skaper bilder i hodet mitt som gjorde at jeg på gymnaset langt fra følte meg fremmedgjort i forhold til stoffet da vi rekkevis pløyde oss gjennom ”Det store Spelet” av Vesaas og "Veien til verdens ende" av Sigurd Hoel. Jeg forsto at jeg i likhet med klassekameratene mine, hadde fjernet meg fra selve livet og var i ferd med å bli hva Knut Hamsun ville kalt for en tilværelsens utlending.
På Bygdetunet hadde et tjuetalls interesserte stilt opp for å ta del i - eller være tilskuere til det som forgikk på jordet øst for innhuset. Både slåmaskin og ljå måtte til for å få slått det i underkant ett mål store jordet.
Helge Justad manøvrerte hest og slåmaskin opp kneika mot stabburet denne søndagen . Ikke siden Isak Sellanrå brakte en slik slåmaskinen til gards på s. 179 i bind sju av Hamsuns samlede, har den vakt slik glede og beundring. Og Ljåene lå framme, men få ønsket å vise for et kritisk publikum hvordan det sto til med ferdighetene.
Det ble staura, tråder ble strukket og høyet ble lagt på strengen. Truls Hallingstad hadde satt fram to små høyvogner på tunet. De skulle brukes av de aller yngste som han hadde håpet det hadde vært flere av på Bygdetunet. Men høyonna er vel heller ikke pensum på skolene. I hver fall har jeg tatt bort Faldbakkens ”Insektssommer” fra pensum til tiendeklassingene.
I Gjestgiveriet serveres klumpfri rømmegrøt med rød saft, Fjordland, hører jeg.
- Nei, landbruket er ikke hva det var, tenker jeg, da jeg et par timer sitter på en stein langs Gamle Ringeriksvei og ser utover flotte jorder og velstelte gårder. - Han står fint i år, tenker jeg videre. Og alle med røtter i norsk landbruk vet hva jeg mener. De andre får ta fram noen av de gamle bondefortellingene og gjenskape en tid i landbruket som aldri kommer igjen, og det er kanskje like bra.
