Bygdetunet i tenkeboksen

Det hender en debatt går i sirkel, kommer i bane så å si, graver seg ned i en rille og blir der som det berømmelige hakket i plata.

Det var den tanken jeg satt igjen med etter idedugnaden om Bygdetunet for en tid siden. Vi fikk nok en repetisjon på at hvis god vijle, gode intensjoner, honnørord og verbal velvije er det som skal til for å få gjort nødvendig arbeid på Bygdetunet, er det ingen  grunn til å frykte framtida for dette praktfulle tusenårsstedet.

De mange interesserte som hadde møtt fram på nyrestaurerte Hegg Gjestgiveri for å bidra med ideer til Bygdetunets videre drift, ble delt i grupper og resultatet av gruppediskusjonene ble skrevet direkte på duken for så å bli presentert i plenum. Heldigvis hadde noen åndsnærværelse nok til å få samlet inn dukene ved møteslutt. Selve ideen med idemyldring hadde noe 80-talls over seg. Og det var ikke lagt noen rammer eller begrensninger på myldringen. Derfor fløt det da også ut både for den ene og den andre. Selv om det ble understreket at materialet skulle være en del av nytenkinga i forbindelse med drifta av Bygdetunet, er jeg overbevist om at det under idedugnaden ikke ble fabrikkert en eneste ny tanke. Men det var kanskje greit å frå samlet alt, og få det opp på bordet bokstavelig talt.

Kulturarven – et overordna mål

Likevel fikk jeg en a-ha-opplevelse denne kvelden. Og den var det direktør Vibeke Mohr ved Telemark museum som ga meg. Hun kunne fortelle at det for lengst er utarbeidet planer for museumsarbeidet i Norge -  som igjen bygger på internasjonale føringer for slikt arbeid. For å si det sånn pakket hun  det hun sa  godt inn i ord  om både det ene og det andre. Men  jeg satt  igjen med en følelse av at hun mente at det å ivareta kulturarven og å gi folk en identitetsfølelse er for viktig til at det skal overlates til bygdeoriginaler med forstørra samlerinstinkt, arbeidsomme og bunnsolide idealister eller dugnadsfolk med et kultursyn der penger og budsjetter ligger langt utenfor synsfeltet. For ikke å snakke om kulturbyråkrater på lokalplanet som unngår kostbare prosjekter av frykt for å påkalle politikernes vrede og dermed bli strøket av lønningslista ved neste korsvei. Derfor kan det virke som om de der i gården  ofte jakter på frivillige som kan gjøre arbeid de selv kan være med å skrive under på.

Kanskje trengs juridisk ekspertise som kan definere Bygdetunet i forhold til de store budsjettene – på fylkesplan, nasjonalt nivå og også i europeisk sammenheng. For i en globalisert verden er det en økende frykt for at viktige deler av vår kulturarv skal forsvinne i mangfoldet,. og det er sterk vilje på høyt plan til å foreta store investeringer for at så ikke skal skje.

Næringslivets ansvar

For noen dager siden gikk jeg ned Bragernesåsen. Sola sprutet vårlys og varme over krøsusvillaene omgitt av friserte hager – holdt nydelig i stand av en rest av vår en gang så stolte bondestand. Der bor mange som har kommet opp og fram på sosialdemokratiske likhetsprinsipper i et regime som ga alle tilnærma like muligheter. Senere har de skodd seg på den ødselhet som er blitt Norge til del fra naturens side. Som takk for alt, har de kvittert med å rope på lavere skatt og mast om å få bidra mindre til fellesskapet.

Jeg mener nå som vi likevel venter på Fremskrittspartiet, kan bruke tida til litt voksenopplæring blant de nyrike. Fortelle dem at kultur er noe mer enn fotballarenaer og golfbaner. Hva med om de sponser en utstillingshall på Bygdetunet, eller får satt opp driftbygningen som i dag ligger i biter der oppe? Og om det i stallgangen skulle bli montert en messingplate med inngraverte sponsorere, får vi bite i oss at noen ganger helliger hensikten middelet. Dessuten må vi avfinne oss med at de styrtrike blir vi ikke kvitt i overskuelig framtid - og heller si som Churchill : ”If You can`t beat Them, join Them”. Når det gjelder bevaring av kulturarven og vår identitet er det snakk om penger. Og penger lukter som kjent ikke.