Familie på randen

May–Britt Nystrøm med familie opplever tilværelsen som utrygg på toppen av Meren sandtak

 Vi står tjuefem meter fra driftsbygningen på Søndre Meren. Vi kvier oss for å gå et skritt videre i frykt for at grunnen skal gi etter, og vi skal styrte 78 meter ned til bunnen av Meren sandtak. Der nede er det stor aktivitet. Her fins førsteklasses sand, og i årevis har eiere og drivere skodd seg på å fjerne store deler av morenen som vel må sies å være et viktig identitetsmerke i landskapet..

I likhet med lignende tiltak flere steder i bygda der grunneier har sett en mulighet til å tjene litt ekstra på eiendommen sin, har virksomheten i Meren sandtak startet i det små. Kommunale myndigheter har gjerne sett med stor velvilje på slik virksomhet: Entreprenørene har fått holde på temmelig uforstyrret, og de har langt på vei kunnet se bort fra lover, regler og planer, som i sin tur bare  halvhjerta blir fulgt opp av kommunen. Visjonen ”Grønne Lier” forplikter kommunen til å ta et særlig hensyn til miljøet hvis det skulle komme i konflikt med næringsinteresser. Slik er ikke virkeligheten. Men når næringsinteresser settes opp mot liv og helse, burde saken være klar.

For seks år siden kom May Britt Nystrøm og mannen, Nils Paul Mehren, tilbake til Meren for å overta slektsgården Søndre Meren. May Britt har solid utdannelse innenfor både skogbruk og landbruk, og for tida er hun deltidsstudent ved universitet i Stavanger der hun studerer sosialfag. Hun har alltid vær opptatt av miljøspørsmål og har en fortid i Natur og ungdom.

Gården på Meren passet perfekt som ramme rundt det livet familien nå ville bygge opp, et fredelig sted på landet i hjertet av Lier. Gården er naturlig nok omgitt av naboer. Nærmeste nabo mot vest eier også eiendommen mot øst der store deler av sandtaket ligger. Fra driftsbygningen på gården til May Britt og mot sandtaket er det nå satt opp et to meter høyt sikringsgjerde. Det er forbundet med stor fare å oppholde seg der. Men May Britt kan fortelle at folk ferdes temmelig fritt innenfor gjerdene. - Vi lever i stadig angst for hva som kan skje. Området minner mest om det som under første verdenskrig på Vestfronten gikk under betegnelsen ingenmannsland, et stykke opprevet og istykkerskutt land mellom frontlinjene. - Her var det engang en hage med plommetrær, forteller May Bitt.

For tredve år siden overtok Transportsentralen - Asker og Bærum driften av sandtaket. Ingen vet vel med sikkerhet hvor mye sand som er blitt tatt ut, men å dømme etter det krateret som er oppstått, må det være tusenvis av kubikkmeter.

I 1980 ble det laget en reguleringsplan for området. Toppen skulle høvles ned, og masse skulle fylles opp fra bunnen av for å eliminere rasfaren. Dette ble ikke fulgt opp, og i stedet ble uttaket fra vestveggen, som er betegnelsen på stupet øst for Søndre Mehren intensivert. – Det ble gitt full gass, som May Britt sier.

I dag er det tatt ut så mye masse at reguleringsplanen ikke lar seg gjennomføre. Den er lagt til side, og en ny fra rådmannen er nå godtatt av planutvalget med sju mot fem stemmer. Det er full stopp når det gjelder videre uttak i vestveggen. Men skaden er alt skjedd, og den er altså ubotelig. Men virksomheten flyttes bare noen meter lengre sør, og der skal utdrivere forsette en virksomhet som de erfaringsmessig mildt sagt har hatt liten styring med.

Du trenger ikke være geolog for å skjønne at et liv på Søndre Mehren kan være angstfremkallende. Det fikk da også medlemmene av planutvalget med seg da de for en tid siden var på besøk. De var kanskje i villrede og uenige om hva som skulle gjøres i sandtaket, men det syntes å være enighet om at å ha adresse få meter fra stupet over sandtaket neppe var en drømmesituasjon. - Den nye reguleringsplanen er for vag, sier May Britt. Det nytter ikke nå å si at det er tid for å begynne med banke ark. Jeg vil gå tilbake og finne ut hva som er gjort, eller mer riktig, hva som ikke er gjort: Noen må ta ansvar for at vi er der vi er i dag.

Vi har nettopp lagt bak oss ekstremværeuka. Vi ser tydelig hvordan de kraftige regnskyllene i sommer har gravd bekkeløp i jordmassene, og bekkeleiene er i ferd med å fase ut sand og leire i svære formasjoner  som utvilsomt vil rase ut. - Når vinden fra øst står på som verst, er det nesten umulig for oss å være utendørs, sier May Britt.

Kommunen skal gjøre noe med masseuttakene i bygda. Det skal lages planer. Men politikerne må sørge for at planene følges opp. Erfaringsmessig fører trusselen om eventuelle begrensninger på virksomheter i masseuttak til at utdriver i perioder optimaliserer uttaket. Når tiltakene kommer, er det meste som skulle vernes borte.

Her trengs i hvert fall ett strakstiltak. De ansvarlige, og da er det naturlig å tenke på kommunen, må gi garantier for at May- Britt Nystrøm og familien kan bo trygt på Søndre  Meren.